GenereLl historikk

 
 

De aller, aller fleste av oss har husmenn i slekta. Husmannsvesenets historie strekker seg flere hundre år tilbake i den norske historien. En husmann var, enkelt forklart, en person som leide en tomt fra en bonde. Husmennene var den største gruppen eiendomsløse i bondesamfunnet.

Historiker og statistikeren Simen Skappel kom i 1922 ut med en oversikt for husmannsvesenet. Han skrev at husmennnenes historie kunne trekkes helt tilbake til trellene i vikingtiden. Akkurat det mener ikke forskerne lengre, men han har rett i at ideen om husmenn ikke er ny. Arbeidere som ikke har eid sin egen jord har eksistert i flere hundre år, men de økte kraftig i forbindelse med befolkningsveksten på 1700-tallet. Før slutten av 1600-tallet hadde det stort sett ikke vært mer enn en arving som levde opp og kunne ta over gården, så antall gårder og antall personer i befolkningen holdt seg ganske stabil. Men etter at befolkningstallet ekspolderte på 1700-tallet var det plutselig sju, åtte og kanskje ni barn som levde opp på en gård og trengte jord. Samtidig var det på denne tiden ingen by med industri man kunne reise til, så det fantes ingen gode alternativer for å prøve lykken utenfor bygda.

I tillegg til befolkningsveksten, økte tallet på eiendomsløse enda mer på begynnelsen av 1800-tallet, fordi fordi odels- og åsetesretten ga eldste sønn rett til å arve gården udelt. Overskuddsbefolkningen fikk slå seg ned på små plasser, gjerne med litt jord til, på gårdbrukerens grunn. I tillegg hadde gårdbrukerne behov for fast arbeidskraft. Eiendomsløse hadde plikt til å ta seg arbeid mellom 1754 og 1854. Husmennene betalte avgift for plassen ved pliktarbeid.

Mange husmenn var til å begynne med gårdbrukersønner, men husmannsklassen rekrutterte seg etter hvert selv.

Husmannsvesenet nådde høydepunktet i 1855, i Nord-Norge noen årtier senere. Da var det nesten like mange husmenn (87 000) som gårdbrukere (91 000). Det fantes 22 000 leilendinger (også en form for gårdbrukere), 29 000 dagarbeidere og 55 000 faste tjenestefolk. De eiendomsløse var altså i klart flertall i bondesamfunnet.

tre typer husmenn

Den store befolkningsveksten kombinert med få muligheter gjorde at husmannsvesenet bare økte og økte utover 1700-tallet. Fra 1750-tallet kom den første reguleringen av husmannsvesenet.
-Denne reguleringen stilte blant annet krav om at det skulle være et kontraktsforhold mellom bonden og husmannen. Reguleringene var ikke strenge, men de var der.

I lovverket stod det blant annet at bonden som leide ut en husmannsplass ikke skulle få en ekstra skattebyrde når jorda han eide ble ryddet. For mange husmenn måtte selv rydde jorda hvor de skulle leie, bygge og bo.

I tillegg til det kjente at husmenn enten hadde jord eller var husmenn uten jord, finner en regionale funn som trolig var ganske vanlig over hele landet, der en finner at der var tre typer husmenn. Den første typen var bondesønner som ikke hadde odel. Siden de ikke fikk arve gården, fikk de isteden jord hvor de kunne rydde og bosette seg. Den andre typen var tjenestefolk som fikk et lite husvære i nærheten av gården de jobbet på. Den tredje typen var personer som ryddet plass i utmarksområder, og senere bosatte seg der mot kontrakt.

Levekår og variasjoner i kontrakten

Husmennene bodde i familier, i et livsløp hvor de gjerne startet som tjenere og endte som fattiglemmer. Plassene var små og lå ofte på den dårligste jorda på gården. Husmennene hadde ikke anledning til å ha leieboere.

Husmennene leide jorda og hustomten og betalte gårdbrukeren med pliktarbeid og annet arbeid, kontanter eller matvarer (som korn eller grønnsaker).

Selv om loven bestemte livstidsfeste om det ikke fantes kontrakt med gårdbrukeren, bodde mange faktisk på oppsigelse. Det kunne skje 14. april eller 14. oktober, de faste flyttedagene. Husmannsloven av 1851 påbød kontrakt. Da fikk husmennene også rett til én fridag i uka. Den dagen slapp de å arbeide for gårdbrukeren og kunne i stedet drive på egen jord.

Eiendomsløse, som husmennene, hadde ikke stemmerett. Stemmerett for alle menn var et hovedkrav for Thrane-bevegelsen (1848–1851), som kjempet for arbeidsfolks kår.

Hvilke plikter som lå til husmannskontraktene kunne variere veldig fra gård til gård.
-En husmannskontrakt var et privat forhold mellom bonde og husmann. Om husmannen var sønn av bonden hadde han nok ikke arbeidsplikt. Mens en husmann som ikke tilhørte familien kunne ha det. En skiller også mellom husmenn i innmark og utmark. En husmann som leide innmarkseiendom levde mye tettere på bonden og hans familie, og måtte gjerne pliktarbeide. I utmarka var det derimot ikke så mye å dyrke, så der hadde kanskje husmannen bare et par dager i slåtten han måtte hjelpe til. Han hadde dermed mye tid til å ta andre typer arbeid, som håndverksoppdrag. I tillegg til dette var det også husmenn som ikke hadde jord tilgjengelig, noe som betød at de ikke kunne dyrke sin egen mat.

som en far for sine barn

I likhet med kontraktene kunne også forholdet mellom husmann og bonde variere veldig.
-En moralsk tanke i samfunnet sa at bonden skulle forholde seg til tjenestefolket sitt som han ville forholdt seg som far til sine barn. Og det var nok mange bønder som var omsorgsfulle mot sine husmenn, men det var også de som utnyttet systemet og sine arbeidere.

overføring av husmannsplassene

Det var også stor variasjon i hvordan en husmannsplass byttet hender.
-Noen ganger tok neste generasjon over, andre ganger solgte husmennene husmannsplassene seg imellom.
Man kan lure på om dette var greit, men det var mange som ønsket seg en husmannsplass og det var derfor mange måter man kunne gjøre avtaler med disse.

Regionale forskjeller

Vi skiller mellom husmenn med jord (65 000 i 1855) og husmenn uten jord (22 000). De første var vanligst på Østlandet og i Trøndelag. Ellers drev husmenn ofte med skogsarbeid og fiske ved siden av arbeid for gårdbrukeren. Særlig på Vestlandet og i Nord-Norge var fiske vanlig, og ikke sjelden hovedyrket.

Vilkårene for husmennene varierte utover i landet. På Østlandet og i Trøndelag var de sosiale forskjellene mellom gårdbrukere og husmenn store, vi snakker om arbeidshusmenn. På Vestlandet var gårdsbrukene små, og husmennene hadde en friere stilling som det vi gjerne kaller bygselshusmenn. I Nord-Norge var det særlig mange husmenn uten jord, ofte kalt strandsittere.

Stort sett husmann til graven

Om en bonde ikke ønsket å ha en husmann på gården lenger var det ikke bare å si opp kontrakten. Det fantes regler og han kunne ikke gjøre akkurat hva han ville. Men det var ikke alltid lovverket ble fulgt til punkt og prikke.
-En av hovedkildene i forskningen til Mette Vårdal sin avhandling om husmannsforholdene på Vågå ca 1745-1844, er en husmann som urettmessig ble kastet ut fra husmannsplassen og gikk til sak mot bonden. Denne saken gikk helt til høyesterett og han vant. Det førte til at han fikk bli på husmannsplassen og fikk en bedre regulert avtale. Men vedkommende var nok ressurssterk som turte å begi seg ut på noe slikt.

Hvor mye ressurser en husmann faktisk hadde var veldig varierende fra husmann til husmann. Men en ting kan slås fast. Det var svært få husmenn som klatret på den sosiale rangstigen gjennom livet.
-De få som gjorde har stort sett blitt kjente historier. På den andre siden var det mange bønder og embetsmenn som endte opp som husmenn, og husmannstanden bare este ut. Det kan også nevnes at det var en glidende overgang mellom standene på den sosiale rangstigen. Det var for eksempel bare små forskjeller mellom de minste gårdene og de største husmannsplassene. Men det var likevel noen sosiale forskjeller, selv om det for eksempel var husmannsjenter som faktisk endte opp med å gifte seg med embetmannssønner og lignende.

Avvikling av husmannsvesenet

Etter 1855, litt senere i Nord-Norge, gikk antallet husmenn tilbake. Det hadde flere årsaker:

  • Den teknologiske utvikling i landbruket førte til mindre behov for arbeidskraft.

  • Flere fikk mulighet til å kjøpe plassen og bli småbrukere.

  • Mange flyttet til byene eller Amerika, der mulighetene til å skaffe seg et levebrød var langt bedre.

Sammenlignet med andre europeiske land stod norske husmenn i en noe friere stilling, med større mulighet til å velge sin egen framtid.

Med dette gikk tallet gradvis ned. I 1928 kom det også en lov som gav alle husmenn rett til å kjøpe jorden de leide. Likevel fantes det husmenn helt opp til 1960-tallet. Hvorfor noen fortsatte å være husmenn så lenge kan man jo spekulere i. En grunn kan være at husmenn slapp å skatte. En annen grunn kan være at husmannsplassen de leide ikke ville gi tilstrekkelig driftsgrunnlag til å overleve.

Kilde: Jan Eivind Myhre, Norgeshistorie.no, og Slekt og Data (Artikkel av Ida Bergitte Andersen Hudvebakke, 2/2019).

 
 

© 2014 - 2019 • Husmannsplassen Lia i Gjerstad • All rights reserved • Designed by Weejuns Design