Husmenn tilhørte en egen samfunnsklasse som var underlagt bonden. De levde under enkle kår - ofte med lav inntekt. I dag finnes det ikke veldig mange gjennværende og tildels intakte husmannsplasser som er vitnesbyrd på dette. 

Husmann, plassmann, i Norge i eldre tid en landarbeider som leide en husmannsplass (hus og grunn) av en gård, ofte i samband med arbeidspliktpå gården. En husmann hadde i regelen selvstendig husstand. Plassen var ikke særskilt matrikulert. Husene ble eid av husmannen eller av gårdbrukeren.

I de østlandske jordbruksbygdene hadde husmannen normalt ubegrenset arbeidsplikt hos bonden, etter «tilsigelse» og for en daglønn som var fastsatt i kontrakt, eller etter skikk og bruk i bygda. Arbeidsplikten kunne også omfatte husmannens kone og barn. På Vestlandet var det vanlig at arbeidsplikten bare rakk så langt at leieavgiften ble betalt. Her forekom det også at leien ble gjort opp i penger.

En mengde overganger mellom disse ytterpunktene finnes i alle landsdeler. Den «jordløse» husmann, som bare leide tomt, skiller seg ikke tydelig fra «innersten». De største plassene kunne gi utkomme for en familie, men det vanligste var at husmannen hadde en vesentlig del av sin næring utenom plassen. En særskilt type av husmenn forekom ved sagbrukjernverk o.l., der arbeidsplikten knyttet seg til vedkommende industri.

Det er usikkert hvor gammelt husmannsvesenet er, men husmannsklassen ble først tallrik på 1700-tallet og kulminerte midt på 1800-tallet. Det var 39 411 husmenn i Norge i 1801, 65 060 i 1885, 19 763 i 1910 og 6079 i 1929.

Forklaringen på den sterke økningen av tallet på husmenn, særlig fra slutten av 1700-tallet, ligger i befolkningsoverskuddet. Den som ikke hadde rett til en gård, hadde som oftest ingen annen utvei enn å rydde seg en husmannsplass. Da husmannsklassen var på det største omkring 1850, var utkommet for de fleste meget magert. Marcus Thranes arbeiderbevegelse vant gjenklang blant husmennene på Østlandet.

Fra midten av 1800- tallet gikk imidlertid husmannsvesenet tilbake, fordi det åpnet seg andre utveier for husmennene og deres barn: industriarbeid, utvandring til Amerika osv. Ved omlegging av jordbruket ble det også mulig for bøndene å klare seg uten husmannens arbeidskraft. Etter jordloven 1928 fikk husmennene rett til å løse inn sine plasser, og benyttet denne adgang i stor utstrekning.

Husmannsplassen Lia med Så langt kjent unike byggetradisjoner

Husmannsplassenes bygningsmiljø er særlig interessante både når det gjelder hvordan husa ble bygd og hvilke materialer de brukte. Husmannsplassen Lia består av et lite våningshus og et uthus. Det er i seg selv ikke uvanlig, men det at våningshuset utvendig er isolert med kumøkk tilhører så absolutt noe spesielt i norsk byggetradisjon. 

Husmannsplasser utgjør en særegen gruppe kulturminner og kulturmiljøer. Bygningsanleggene var små, ofte bare ei lita stue og en mindre driftsbygning. Ser vi nærmere på forskjellige slike plasser i Norge finner vi mange likheter. Et viktig fellestrekk er at det stort sett ble brukt bygningsmaterialer som var rimelige eller lett tilgjengelige. Samtidig var mange husmenn opptatt av å gjøre sine plasser presentable, utvendig gjerne med panelte vegger og malte vindusomramminger. På Hedmarken ble flere våningshus leir- eller kalkpusset. Dette for å få et bedre, men også "penere" hus. 

Husmannsplassen Lia, som lå under gården Melås, er på mange måter en klassisk husmannsplass. I Norges Bebyggelse beskrives denne som en plass med 7 dekar jord og 35 dekar skog. Videre står det at våningshuset er oppført ca. 1820-1830. I det nasjonale SEFRAK-registeret er det derimot oppgitt at våningshuset ble oppført i 1790 og flyttet til nåværende tomt ca 1890. Lokale historikkere har også ment at bygningen kan dateres helt tilbake til 1775. Det er altså uvisst hvor gammelt huset er. Det er også opplyst at da huset ble flyttet, ble de dårligste laftestokkene fjernet slik at huset ble litt lavere. 

Uthuset er i følge SEFRAK-registreringen oppført i 1910-1911. Det er bygd i enkelt bindingsverk med et laftet rom i den ene delen som var kufjøs. Ei låvebru på baksiden leder opp til høyloftet. Uthuset er lite, men tilpasset husmannens bruksområder. 

Våningshuset er 6,2 meter langt og 4,6 meter bredt og har to rom. Inngangsdøra er på langveggen og leder inn til en gang. Selve stuerommet har to vinduer og åpent ildsted i hjørnet. Under er det en natursteinsmurt kjeller, og over er det et lite loft. Utvendig var huset opprinnelig panelt på begge langveggene og gavlveggen mot øst. Kun gavlveggen uthuset hadde synlig lafteverk. På 1980-tallet ble mesteparten av kledningen fjernet og huset ble utvendig isolert med på den tiden moderne isolasjonsmaterialer (plast) og panelt med stående kledning. 

Dagens eiere kjøpte eiendommen i 2014 og startet med å fjerne vegetasjon i og rundt tunet. Det ble samtidig fjernet utvendig kledning på våningshuset for å få oversikt over mulige skader i lafteverket. Det var først ved demontering av kledningen at man ble klar over at det var brukt et noe uvanlig byggemateriale. Kumøkk var brukt som tetting og isolering mellom tømmeret og kledningsbordene. Dette ble antagelig gjort da huset ble flyttet til ny tomt på 1890-tallet, ettersom det fortsatt fantes igjen et kledningsbord som kan stamme fra den perioden. 

Fagpersoner antar at kumøkka ble bearbeidet på forhånd for å få en mørtel-lignende konsistens som så ble kastet på veggene. Kledningsbordene ble deretter spikret på veggen slik at rommet mellom tømmeret og kledningen ble helt fylt med kumøkk. Avtrykk i den gjenværende kumøkka tyder på dette. På denne måten fikk man en tykkere og tettere vegg, som også var diffusjonsåpen. Det er viktig å være oppmerksom på at kumøkk i eldre tid hadde en annen konsistens enn den bløtmøkka som dagens kyr produserer. 

Einar Engen fra Kulturminnefondet og den lokale tømreren Arvid Sollie fra Fie i Risør tok kontakt med flere fagpersoner for å få svar og innspill på dette. Jon Bojer Godal, som kan mangt og meget om materialbruk i eldre tid, kunne fortelle at han kjente til kun ett eksempel hvor kumøkk var brukt som isolasjon, i dette tilfellet som isolasjon i gulv. Ruth og Ulf Hamran, som har dokumentert og reigstrert flere bygninger, kunne fortelle at de fant kumøkk brukt i meddragene i et hus som nå står på Aust-Agder Museet. Huset heter Enghav og kom fra et område ovenfor Songebukta i Arendal. Svein Brekka som eier gården Brekka (like nedenfor Lia) i Gjerstad kommune, kunne opplyse om at kumøkk var brukt i hans eget bolighus. Her var deleveggen mellom stuene pusset med leire på den ene sida - mot finstua, som stod kald. Mot dagligstua var det brukt kumøkk som isolasjon. Han fortalte at kledningen må ha vært satt på rett etter at det var klint kumøkk på veggene, ettersom han tydelig kunne se strukturen i panelbordene, som avtrykk i møkka. Huset ble oppført i 1889, og det sies at familien som bygde huset hadde økonomiske utfordringer. 

Det er fortsatt uklart hvor stor utbredelsen har vært i Norge med dette byggematerialet, og all ny kunnskap om byggetradisjoner som dette og andre er viktig å formidle. Ta derfor gjerne kontakt med Einar Engen i Kulturminnefondet som er svært interessert i å høre om andre lignende tilfeller.  



 

Kilder: Wikipedia, Einar Engen fra Norsk Kulturminnefond og Arvid Sollie fra Sollie Bygg AS.

 

 

© 2014 - 2017 • Husmannsplassen Lia i Gjerstad • All rights reserved • Designed by Weejuns Design