Lenge var det uklart når Melaaslia egentlig ble bygget, men etter gjennomgang av ulike kilder, er det trolig at Melaaslia ble ryddet og bygget i perioden 1798-1801.
Melaaslia har gjennom tidene også gått under navnene; Lia, Lien, og Nedre Lien. Og disse navnene brukes i informasjonen under.
EIERE:
Det som er sikkert er at Melaaslia fra begynnelsen av var en husmannsplass under gården Melås (gnr. 17 og bnr. 1), rett vest for Melaaslia. I Gjerstad kirkebok over begravde i 1831 stod det om første eier, Halvor Andersen ca f. 1760, stod det ”Gift som husmand og fattiglem”. Eiendommen ble skilt ut fra hovedbruket (17/1) i følge en skyldfordeling utført den 28. august 1908, til Ole Halvorsen Lia, fra Harald Tørjesen.
I følge grunnbok overtok Halvor Lia f. 1902 eiendommen iflg. Tvangsauksjonsskjøte datert og grbf 9. oktober 1946 for kr. 2000,-.
Da Halvor Lia døde i 1995, ble eiendommen testamentert til hans søskenbarn Agnes Osmunddalen. Overdragelsen fant offisielt sted 31. januar 1996. Hun beholdt eiendommen i sitt eie frem til hennes død i 2005.
Før hun døde ønsket hun at eiendommen skulle overtas av Gjerstad Historielag. Interessen og ønsket var stort, men de måtte gå et par runder med seg selv om de skulle ta på seg det store ansvaret det ville vært med utbedring og fremtidig vedlikehold av denne gamle husmannsplassen. Historielaget hadde også allerede tatt på seg et større ansvar med en annen eiendom i Gjerstad, noe som vanskeliggjorde ting enda mer. Etter hennes død, ble det i 2006 offisielt bestemt i sak 18/06 å ikke takke ja til gaven og saken ble på ny tatt opp til vurdering i sak 32/07 i 2007, men da også med samme vedtak.
Etter et par nye år uten at plassen formelt var gitt ny eier, ble eiendommen den 25. november 2011 overført til Åne Osmunddalen, som var Agnes Osmunddalens nærmeste gjenlevende slektning i Norge.
Kort tid etter ble eiendommen solgt for 100.000,- kr til Tom-Cato Rasmussen, som beholdt eiendommen frem til han solgte eiendommen den 16. april 2014 for 130.000,- kr pluss saksomkostninger på 15.000,- kr til Torgrim Landsverk,
STEDETS HISTORIE:
Som sagt er det foreløpig få klare bevis på når Lia ble etablert, men følgende funn i bøker, aviser med mer gir et tydeligere bilde på ting:
Boken ”Norges Bebyggelse” sier følgende om Lia:
Lia, gnr. 17, bnr. 26-27, ligger vel 5 km fra Gjerstad st. Postadr. Gjerstad. Areal 42 da, derav 7 da dyrket mark, 35 da prod. skog. Hovedbygn. oppf. Ca 1820-30 av tømm., 24 kvadratmeter, 1 rom, kjeller. Fjøs og låve oppf. 1910-11 av tømm. og bindv. Skattetakst 20 000. I slektens eie siden ca. 1820, til nåv. eier 1949. – Eier skogsarb. Halvor Lia, f. 26/2-02 i Lia, mor Anne Halvorsdatter.
Boken ”Gjerstad II” side 128 sier følgende om Lia:
LIA
Halvor Andersen, døde 1831, 71 år gl. Han var g.m. Asborg Knutsdotter. Ho d. 1840, 74 år. Dei hadde Anders, Knut, Gunvor, Jens og Halvor. Knut drukna 18 år gl. i 1821 på Øvre Haugen.
Halvor Halvorsen Melås Eie, var gift 1. g. Med Alis Jakobsd. Stemkjendalen, og 2. g. med Berte Jensd. Løite, 38 år i 1850. Dei døpte Alis i 1851.
Anders Halvorsen Lia, gifta seg 1831 med Ingeborg Jakobsd. Melås, 25 år. Dei fekk Asborg i 1832. – Halvor, f. Omkring 1837 er sikkert også sonen. Anders døde 1840, 41 år gl.
Halvor Andersen Lia, d. 1877 av lungebetendelse, 40 år gl. – Han var g. m. Aslau Jensd. Ormkleiv f. 1833, og som levde etter at han og blei gammal. Dei hadde 6 barn. Anders f. 1860 reiste til Amerika. Ingeborg, blei g. m. Vognmann Kristian Mathiesen, Kragerø. Jens Melås, budde i Kragerø. Gift 2. g. m. Enke Siri Kolvehogsten. Sonen Halvor Melås bur i Kragerø. Anne, døde 42 år gl. Sonen Halvor Lia bur i Lia. Ola Halvorsen budde i Lia. Han døde 62 år gl. gift med Berte Stålerød, som og er død. Dei hadde ei dotter. – Helene Halvorsd. Lia f. 1877, bur på Gjerstadheimen.
Aslau Lia var føre si tid – Når ho grov poteter hadde ho tri koppar med seg. Når ho såg ei stor veise, så tok ho settepoteter av den.
Faren Jens Olvesen Ormkleiv sette frækjerner av apall i gamle askestuvar og gjødsla dei, så dei blei store det første året, sa Guttorm. Der var ikkje store vidder med åkerjord på Melås – Der var som me nevnte svært kupert, og med fjellknattar stikkande opp. Men der var gode utslåtter, og mykje lauving. Dei brukte truleg også mykje skav. Lauvskogen var så lagleg til det, og skaving var brukt til for ikke lenge sia.
SEFRAK registreringen datert 9. September 1991 sier blant annet følgende:
· Byggår: Ca 1790, flyttet til nåværende sted ca 1890.
· Byggherre: Halvor Andersen, iflg. Gjerstad Bygdesoge.
· Byggmester/Arkitekt: Halvor Andersen, iflg. Gjerstad Bygdesoge.
· Innskrifter/Dekor: ”1890” i tømra, samt div. bokstaver.
· Andre opplysninger:
o Fram til 1936 var det spon av gran på taket.
o Tømret var ”nakent” utvendig helt frem til 1981. Ny kledning/panel på utsiden ble ferdig september samme år.
o Det ble lagt nye golv i 1936.
· Merknad byggeår: Det opprinnelige innhuset var fra ca 1790, iflg. Torstein Skaali (Loka historiker).
· Merknad ombygging: Da huset ble flyttet ca 1890 blei de dårligste stokkene i tømra fjernet slik at huset ble lavere.
· Merknad flytting: Huset stod opprinnelig lengre oppe i Lia.
Brev datert 2007 fra Gjerstad Historielag til daværende eier, sa blant annet følgende:
Agnes Osmunddalen gav sin eiendom Lia til Gjerstad Historielag, og regnet med at det var i orden. Historielaget har imidlertid ikke formelt overtatt eiendommen enda.
Derimot er det feil at Agnes ikke hadde hjemmel til eiendommen. Kartverket opplyser at Agnes Osmunddalen står som eier, det samme gjør Gjerstad kommune, men hennes eneste søskenbarn i Norge, som heller ikke lever lenger, Halvor Lia står som forsikrings taker.
Ad vedlagt skjema fra Skatteetaten:
Lia er forsikret som hytte, for kr. 71.000,- Innbo: En seng, et bord, jernovn og gråsteinsgruve samt en gammel el.komfyr, benk stoler og skap. Dertil skogsredskap, kr 21165,-. Uthus: Kr. 20.765,-. Fjøset er pill råttent men står så lenge taket er tett. Uthuset har bare vert brukt til vedskjul etter at Halvor sluttet med sau 20-30 år siden. Stua ble bygget av den første Halvor Andersen. Han kom til fots fra Furelanda vest for Bodø. Den tredje Halvor døde 40 år gammel fra kone og seks barn. Enka, Aslaug Jensdotter Ormkleiv var ribbende flink og holdt liv i ungeflokken, men stua forfalt, laftene råtnet og kommunen ville ha Aslaug og barna på Fattighjemmet. Det ville den stolte kone ikke, så karene i grannelaget slo seg sammen, rev ned stua, kappet av de råtne endene og hugg nye lafter. Så flyttet de stua til nedsiden av stien, og bygde inntil en liten sval, og huset var nesten like stort igjen. Men det er over 100 år siden og den siste Halvor født 1902, døde som ungkar i 1995. Det er for bratt til å få kjerring dit i moderne tid. Historielaget skal ta en endelig avgjørelse etter 14.08.07.
Vennlig hilsen, Torstein Skaali.
“Amerikabrev” - Fra Årsmøte referatet for Gjerstad Historielag, 1987, side 6 og 7 :
“Vore Landsmænd i de Fjærne og på Havet”
Utvandringa til Amerika var stor andre halvdelen av 1800-åra. Toppen var rundt århundreskiftet. “Gikk du ned Mainstreeten i Minneapolis ein Saturday afternoon”, sa Aanon Landsverk, “så tala dei scandinavian på second every corner.” Aanon var f . 1882, og 18 år då han reiste, og dobbelt så gamal då han kom heim att.
Anders Halvorsen Melaas-Lia f. i Lia 1860 d. i Tracy, Minnesota 1936, gjekk i skomakerlære hjå Tengel Bjellaas. Han fekk seg arbeide i Risør. Gifta seg med Maren Rørkjær frå Sandnesfjorden i 1884. Ho var fødd i 1859 og eit stort dulve kvinnfolk. Dei fekk borna: Karen Tomine 1884, Alma Helene 1886, Anna Marie 1889 og Ingeborg Amalie 1891 i Norge. Så dro Anders til Amerika tidleg på våren 1893. Då han kom fram til Tracy, Minnesota skreiv han:
Tracy den 29de Mai 1893
Kjære Broder Ole.
Jeg vil nu sende dig nogle linjer og fortelle at jeg er kommen til Amerika jeg kom hertil i dag, jeg har veret længe paa turen men jeg har haft det godt hele reisen. Jeg var lit Søsyg en dagstid men vi havde et deiligt veir over Atelanterhavet hele turen lige den med Gjernebanen. Klart og pent men her er ikke saa varmt som de siger her skal vere her er netop som hjemme men her er bare en Slæt saa langt som jeg kan Øyne og se med bare Dørket mark altsammen til alle Kanter her er en liten pen By her er to kirker som ikke er længer fra der jeg end som bagenfor Løa og vinduene mit i mod saa jeg kan sige at her er udmærket pent og her er vist meget Arbeide som er det for nærmeste naar man har hilsen jeg er glad at jeg er kommen hid saa for Lykken have sin Sjæbne vordan det kan gaa jeg tænker det skal gaa bra.
Jeg har ikke nyt at sige dig da jeg er rent fremmen og saa har jeg ikke veret ude i Byen endnu og beset mig.
Du for hilse alle kjente fra mig baade i Ormkleiv og Braatane og Bjellaas og Kaalvebuggene og saa maa du hilse de paa Melaas ogsaa fra mig.
Og saa maa du hilse alle fra mig. Hils ogsaa Mor det skulle vere til Mor Brevet men da hun ikke kan læse Skrift saa for du læse det for hende og hilse Mor fra mig og Anne og Heline og saa maa du vere helset paa det Venligste fra mig din Broder.
Anders Halvorsen.
-
Anders arbeide til hausetn, då fekk han dei fire døtrene og Maren, barnetung med den femte, over til seg. I Tracy fekk dei Jenny Teresie (1894-1895) Selma Pauline (1896 d. ung) Jenny Theresie f. 1898 og William f. 1900.
Agnes Olsd. Osmunddalen har lånt oss brev og foto. Ho og mannen Arne har vore to vending i USA og lydast til skyldfolka. Alma Helene gløymde aldri bæra og eplene ho i 1893 hadde fåt av Besta i Lia.
Torstein Skaali
Artikkelen ”Glimt frå lokalhistoria” i Aust-Agder Blad, sa følgende om Halvor Lia (1902-1995):
Halvor blei fødd i Lia i tronge kår. Staua var snaue 4,5 x 5 meter, og Anne, mor hans var ‘kje gift. Staua var full frå før, det var bestemor hanoms, Aslaug Jensdotter, enke etter Halvor Andersen, Anne Halvorsdotter, Ole Halvorsen og Helene Halvorsdotter og så kom Halvor og måtte ha ei lita kasse å ligge i. Anne døde då Halvor var 9 år, sa søskenbonjet Agnes, og det kan stemme for ho levde I 1910 men døde vel I 1911. Presten Knudsen kom i 1910, men blei sjuk I 1911 og døde i 1912 av blindtarmbetennelse, så det kan vel være noke som ikkje er komme inn i Kjørkeboka. Errare humanumest. Halvor mista mor si håkke som, anten det sto skreven hell ei, men Besta hadde han tri år til. Ole lova søster si då ho lå på det siste, å ta seg av gøten, og det gjorde han.
Det var ikke bare trongt om plassen i Lia, men om utkommet au, så i uvær måtte Halvor låne ei gammal trøye av Ola, om han ikkje skulle sitte blaut heile dagen, og her var nok mobbing den gongen au.
Ola Lia fekk Berte og dei fekk Agnes, Ola døde, og då det lei på kjøpte Halvor Lia, og Helene moster, var heime og stulla. Om dei hadde et par kyr ei stund, som dei hadde før, veit me ikke, men mange sauer som Helene lå til seters med, hadde dei.
Halvor arbeidde i Lia, der må alt gjørast med handmakt, men meste av tida var han i skauen, når der var arbeid å få. Då krigen kom med vel arbeid, blei Halvor med på kol-brenninga på Sneisbu. Dei dreiv stort. Krokungar og gjersdølingar høgg kolved og dro hell kjørte fram kolovnane. Der blei kola brunnen, og når ovnane var tømt og kola bleen kald, blei ho aust i sekker og lasta i ein stor pråm. Ein mann rodde og Halvor satt på toppen av kola og pekte kursen. Kristen Rønningen venta med traktor og hengar, og kjørte kola til jernbanen. Og svarte blei del alle samma. Etter krigen arbeide Halvor i I/S Gjerstadskogene, og sia i “Staten”. Han høgg, planta og rydda og var formann for plantegjengar. Kikkert, fotoapparat og kart og kompass hadde han jamt med, godt kjent blei han, og mange bilder fekk han tat.
I 1927 var Halvor med og starta Menigheten Betel, den eldste pinsemenigheten i fylket, og der var han med så lenge han levde. Han var den som hadde lånt mest fag-litteratur på Søve landbruksskules bibliotek, fortelte bibliotekaren, og han tok handelsskulen pr. Korrespondanse, med beste karakter.
På sine eldre dager var han på mange, lange turar til pinsevenn-stevner, og bilder tok han håre han kom. Seks fotoalbum og et med utkløpp, lå etter Halvor på Solvollen som Agnes Osmunddalen hadde arva etter mor si, Berte Lia. Agnes testamenterte Solvollen til Solfrid Egdalen Jelsø, som hadde hjelpt mora mykje med å gå rek, og på butikken og hellest slikt som trongst, då Berte blei gamal og klein til beins. Og Solfrid gav albuma til Gjerstad Historielag. Det var ei stor gåve totte me, og Halvor blir ikkje gløymt.
Gjerstad Historielag. T.S.
I et intervju med avisa Varden, datert 12. August 1978, sa Halvor Lia f. 1902 blant annet følgende:
· Kor gamal er Lia? Nei, det veit’kje Halvor for visst. Men eg er 5. Generasjon her – kan hende det gir høve til ei slags beregning? Det er vel 30-40 år dei reknar mellom ”avbrekka”?
Det har vore flytta fleire ganger. Siste gangen ho blei tatt ned og sett opp igjen var i 1877, og ho har såleis runda 100-årsjubileum på staden vedgår Halvor.
Artikkelen ”Glimt frå lokalhistoria” i Aust-Agder Blad i 2005 – ”Amerikanaerar finner røtene sine”:
Den første Halvor Andersen i Melaaslia kom frå Furelanda ved Bodø. Han gikk heile vegen. Då han kom til Gjerstad var han vel noke nedgåt, for det er langt å gå, men dei var vånt til å bruke beina den gongen. Halvor fekk teneste på Lunde som var prestegods og enkesete, og der fekk han kjerring au, Asborg Knutsdotter hette ho. Ho var fødd i 1764 og var 4 år yngre hell Halvor. Dei fekk Anders Halvorsen som fekk Halvor Andersen som døde 40 år gamal av lungebetennelse 1877, frå Aslaug Jensdotter Ormkleiv og seks bonj. Den eldste Anders Halvorsen f. 1860, blei gift med Maren Rørkjær i Søndeled.
Dei hadde fire døtre då Anders reiste til Amerika, våren 1893. Der kom Anders så pass til gongs, at utpå høsten kunne Maren reise etter med dei fire bonja. Den minste var bare to år, og den femte blei fødd i Amerika då dei kom fram. Ho het Selma Pauline og blei gift med ein kar som het Raymen Castle. Dei hadde to søner, Tom og Carry, og dessa kom inn i butikken ein dag midtsommårs i 1976 og spørte håre Melloslia var, og Agnes Osmunddalen budde.
Me sendte dei til Landsverk, for jentene til Fredrik, Johanne og Jorunn var heime og snakka engelsk som dei lite skulle ha dreve med anna, og dei viste veg til Agnes, og då var dei bergja.
Sia var Agnes og Arne Osmunddalen to vending til skyldfolka i Amerika. Agnes har mange bilder frå Amerika, og brev heilt frå det første Anders og Alma var der og fram til nå. Informant: Agnes Osmunddalen.
Artikkelen ”Glimt frå lokalhistoria” i Aust-Agder Blad i 7. juli 2009 – ”Helene Lia – Ei gild jente”:
Helene var den yngste av Halvor Andersen Lia og Aslaug Jensdotters ti bonj.
Ho blei fødd same året, men etter at faren døde av lungebetennelse, 40 år gammal, i 1877. Fire av bonja var døde små, Anders, den eldste tente i Søndeled, 17 år gammal.
Det var ikkje nådig for Aslaug å bli enke, Ingeborg blei 14 år og Jens og Anne 12, Ola 3 og Helene i komminga. Ola og Helene var det lite hjelp i for det første, men ungane gror fort der plassen er så bratt, så det gikk på et vis. Aslaug var dotter til Jens Ormkleiv som sette eplekjerner i hole stuvar of fekk fine aplar, så ho var god til å nytte alt som kunne gi føde. Potetene var ho kjent for å få fleir og finare hell folk flest. Dei kalla hinnar ”potetenka”, for om dei ikke hadde anna, så hadde dei poteter. Aplar fekk hi heimatil og kirsebær-rønnigar frå Kragerø kanten.
Anders gifta seg med Maren i Søndeled, håre ho var frå, hugser mer ikkje, men det var noke med – myr hell – kjærr. Dei fekk to bonj, så dro Anders til Amerika. Maren og bonja skulle komme etter når Anders hadde få tein stad å bu, og penger til billett til dei.
Det må ha gått fort, for Maren fekk ein jentunge så fort ho kom i land.
Lia var husmannsplass under Melås, der nord, men Ola kjøpte plassen fri i 1909, og han og kjerringa, Berte overtok Lia. Anne var ute av teneste, men kom heim i 1909, og han og kjerringa, Berte overtok Lia. Anne var ute i teneste, men kom heim i 1902 og fekk ein gøt som ho kalla Halvor. Då Halvor var 8 år blei Anne sjuk og då ho skynte hå veg det bar, ba ho Ola ta seg av gøten, og han gjorde så godt han kunne. Ola blei sjuk og sengeligganes, og i 1936 døde han. Dotra, Agnes, var ute i teneste i Søndeled, så då Berte blei enke selte ho Lia til Halvor, og bygde seg et lite hus på toppen av Karlskleiv i Langvei.
Helene var heime, dei hadde ei ku og noka sauer. Halvor arbeidde i skauane og skaffa dei pengane dei trong, til å leve av og gi bort. Helene fekk sett opp ei lita sæterbu i Landsverkskau, og var der med kua og sauene om sommarane. Ho var så overhendig lettvinn. Når ho sprang ned ei li var det som ho skulle fare lengst ein løypestreng, og oppføre sprang ho som ei ungjente til ho nærma seg 80, då ytta hos seg med dyra.
Forutta dyr totte vel Helene det blei langsamt i Lia. Jon, som hadde lydast til hinnar to vending i veka til han blei 80, og sia ein gong i veka til han blei 90, døde i 1954.
I 1957 blei Gjerstadheimen åpna og dit fløtta hos og hadde noka gode år der til ho døde 93 år gammal i 1970. Helene var ei gild jente.
Gjerstad Historielag. T.S.
Artikkelen ”Glimt frå lokalhistoria” i Aust-Agder Blad – ”Husmannsplassen”:
I 1700- og 1800 åra auka folketallet. Potetene var tatt i bruk og koppevaksinen kom, så mange som før ville ha dødd små hell unge, voks opp og trong plass. Før utvandringa til Amerika tok til, var ein husmannsplass bergjinga for mange. Men tidene endra seg som dei jamt gjør, dei unge tok ut og dei gamle døde, og husene blei fløtta. Gjenbruk er ikkje noke nytt påfunn; Staua på Finnen kjøpte Lill-Åvoll til staue på Nygård, Tor Nilsen Røed kjøpte staua etter Erik Venli og sette ho opp som ein del i huset som Gudbrand Nordbye kjøpte. Staua til Sakarias blei reven og fløtta utover. Håre stauene på Gjerbakkane kom hen, veit me ikkje, men frå Lundeåsen kom staua til Grandalen, der Harald Prærsen timra ‘o opp igjen og Gudbrand Ruud kjøpte staua etter Anne Flaten som “hadde dokumentene i det våte”, (krydderiene i sausen), og søstera, Ingeborg, og bygde på Nørkjærrhøgda. Desse plassane og alle dei andre som er fråfløtta og huslause, ser’n mest ikkje merke etter lenger, men to plassar har ennå huser og eigarar, Kleivane og Melåslia.
Halvor Andersen blei fødd på ei halvøy vest for Bodø i 1765, men han må ‘kje ha likt sjølivet, for han gikk på beina til Gjerstad der han fekk teneste på Lunde. Kan hende det var der han blei kjent med Asborg Knutsdotter og då det lei på blei dei gift. Ho må ha blee overhendig glad i denna nordlendingen, for det var ikkje rare kår han hadde å by ‘nar, ein armodsplass under Mostad. Men der var jo godt to i ‘an, og han så at det var god jord i lia under Tereknuten, stupbratt var ho, men grei å bryte, for steina rulla nedover av seg sjøl når han fekk løyst dei.
Halvor akkederte med Ola Tellefsen Melås, der nord, og fekk plass i Melåslia. I folketelinga for 1801 står det: Halvor Andersen, mand 36, Asbor Knudsdatter, hans kone 32, begge i 1.ste ægteskab. Anders Halvorsen, deres søn, 2 ugivt. Kari Pedersdatter 25. Holder sig der. Blev syg, kom af tienesten. Nyt plads, lidet. Gaaer i dagleie som andre husmænd.
Halvor døde i 1831, då var plassen blitt mykkje større, men like bratt. Dei hadde fire bonj attil Anders: Knut, Gunvor, Jens og Halvor.
Anders fekk Ingeborg, dotter til Jakob Knudsen som hadde plass under Melaas, dei gifta seg i 1831, fekk Asborg i 1832 og Halvor i 1834. Halvor fekk Aslaug Jensdotter Ormkleiv og dei fekk 6 bonj: Anders f. 1860 reiste til Amerika, Ingeborg og Jens blei gift i Kragerø, Jens blei endemann og gift andre gongen med Siri Kolvedhøgsten, Anne døde 42 år gammal frå sonen Halvor som voks opp i Lia. Dei kalla Aslaug for “potetenka” for ho var så god til å dyrke poteter, to fræ av dei største runnane og dyrka nok til å fø ungeflokken, for ho ville ikkje på Fattighjemmet.
Ola Lia kjøpte plassen i 1910 og blei sjøleigar. Han fekk Berte Stålrød og dei fekk Agnes. Ole døde 62 år gammal i 1936 og Berte bygde et lite hus i Langvei. Søstera Helene og søstersonen Halvor budde og dreiv Lia med et par kyr og ein liten saueflokk. Då Helene måtte gi seg slutta Halvor med dyr, men budde der til han måtte på Gjerstadheimen, og jordene begynte å gro til, som så mange plassar.
Agnes var gift med Arne Osmunddalen og bur der, men dei har ingen etter seg så Agnes ville gi plassen til Gjerstad Historielag, som gjerne ville ha det, for staua er slik som ho var for over 200 år sia. Men medlemmene i Historielaget sjevels gamle for så bratte bakkar. Uthuset er bygd på etter som det trongst og høybua i Slemdal er reven for lenge sia, men det er ein av dei bitte få plassane som er igjen, og bør bevarast. Her er bidrag å få til slikt, kan hende 4H kunne være den rette, eller Gjerstad Museum, om det er i live?
Gjerstad Historielag / TS
Boka ”Frå hverdagslivet i Øvre Gjerstad 1850-1890” av Andreas Vevstad, siste avsnitt side 63:
Det var mange bøkkarar i Gjerstad. Ikkje alle var like flinke, verken til å sette koppane i hope eller til å brenne dei fint. Blant dei beste bøkkararane var Harald Liane og Gunnar Melåslia.
Boka ”Frå hverdagslivet i Øvre Gjerstad 1850-1890” av Andreas Vevstad, andre avsnitt side 118:
Så var det låsesmedar og saksesmedar. Den beste låsesmeden var ein som budde i Melåslia, og som het Gunnar.
og
Gunnar Lia var den beste bjellesmeden. Heste- og kubjellene han laga, kunne me høre ein fjerdings vei.
Boka “Kolbrennaren Gunnar Jørgensen og slekta etter han”, Svein Brekka, 2020. Side 116-121:
Me på Brekka rekna Lia som vår nabo, me oppfatta det i allefall slik, kanskje fordi at Halvor Lia gjekk gjennom tunet på Brekka ofte to gonger i veka den tida av året det var bart. Det var om måndags morgonen då han skulle på arbeid i Gjerstadskogane, og om laurdags ettermiddagen då han skulle heim igjen.
Om me på Brekka, ein og anan gong ville på terknuten for å se på utsikten gjekk me alltid gjennom tunet i Lia, og ofte lånte me kikkerten av Halvor.
På veg til Lia gjekk me gjennom slåttemarka til Ole Olsen d.y. “Lill-gutt”. I dagligtale sa dei Ola. For prestane kunne visst ikkje skrive Ola den gongen. Dei skreiv Ole om alle som blei kalt Ola. Ola Olsen d.y. hadde overtatt Salvsbu Mostad gnr. 14 bnr. 16.
Denne slåttemarka som er nevnt hadde gnr. 14 bnr. 8 og hadde navnet Lien. Dette jordstykkje kjøpte Ola Olsen d.y. intil bruket på Mostad. Dette jordstykkje er svært bratt, men jorda var rydda for stein, og steinen lagt i røys. Langt oppe i den bratte lia var der ei høybu. Bua sto på ein grunnmur som var høgast på nedsida. Eg meiner at bua var i bruk til etter 2. verdenskrig. Om der blei avla anna enn høy på dette jordstykkje veit eg ikkje. Der var fin grasvoll og høyet blei slått med ljå og tørka på bakken. Noke av høyet blei hyst i høybua, resten blei kjørt heim på tremeislede med eit lite høytrom på. Eg hugser at Ola Olsen d.y. kjørte heim høy med stut føre tremeisleden. Ola Olsen d.y. brukte mykje stut til kjøring.
Fjella ovafor Betel kalla me for Liafjella, om det er rett navn veit eg ikkje. Mellom dette bratte jordstykkje og Liafjella er der eit lite søkk (dal), og der var det bygd ein veg med mur på begge sider. Det var denne vegen Ola brukte når han kjørte høyet heim. Høyet i høybua blei kjørt heim på vinterføre.
Truleg har dette bratte jordstykkje vore rydda og vore i bruk til slåttemark før Ola Olsen d.y. kjøpte det. Salvsbu har bnr. 17 og Lien har bnr. 8. Dette jordstykkje grensa mot nordøst til Mostad, gnr. 14, bnr. 1, mot nordvest til Brekka, gnr. 14b 26/42, mot sørøst til Kolvedhogsten gnr. 14b nr. 20, mot syd gnr. 17 bnr. 6, mot vest til Lia gnr. 17 bnr. 26/27. Etter Ola Olsen d.y. overtok sonen, Kristian Mostad, bruket, Salvsbu, på Mostad, og då fylgde dette bratte jordstykkje også med. Etter Kristian overtok son hans Olav Karl Mostad. Og Olav Karl planta Lien igjenn med Tyskergran. I 2017 blei Tyskergrana hogd ned med Hogstmaskin.
Vegar som førte til Lia:
Frå Melås, “Der Nord”, går der ein veg ned til Lia. Der terrenget var på det brattaste var denne vegen arbeid med mur av stein på nedsida, og gravd ut i bakken på øvresida. Kven som arbeidde denne vegen veit me ikkje. Vegen var farbar med hesteredskap. Frå Lia gjekk det ein sti ned til Kolvedhogsten. Denne blei mest brukt om vinteren. Den siste Halvor’en, f. 1902, som budde i Lia, brukte å måke denne stien om vinteren. Frå Lia og ned til slåttemarka, som er omtalt, gjekk der ein sti til Brekka. Det var denne stien Halvor brukte då han skulle på arbeid i Gjerstad-skogane. Stien til Brekka delte seg i øvre del av slåttemarka, og den andre førte ned til Betel. Frå Bråten til Lia gjekk der ein sti, den gjekk gjennom dalen på sørsida av Terknuten.
Abraham Kristoffersen Terknuten:
I dalen mellom Melaas og Terknuten er der ein liten grunnmur til hus. Der sto hus då Lia blei sjelt ut som eigen eigedom, og blei tilhørande Lia. Derfor tar eg med historia om Abraham Kristoffersen.
Brørne Abraham og Tengel Kristoffersen kom frå Grensen i Holt. Tengel hadde vist budd i Treungen ei tid, og var gift med Tøri Sveinungsdotter Vehus. Tengel og Tøri kom til Gjerstad og budde på Kongsnes. Tengel drukna i Sandåkerhølen 19.08.1837 bare 31 år gamal. Tøri og Tengel hadde sonen Sveinung. 25 1/2 år gamal gifta Sveinung seg i 1854 med Inger Sonesdotter Aasbø, f. 22.06.1824. Dei gifta seg då dei budde på Kongsnes, men så flytta dei til Bjellås, og det var dei som først bygde og braut i der.
Abraham kom til Midtli i Gjerstad omlag 1825. Midtli ligger på vestsida av Vegårsvann. I Midtli traff Abraham, Anne Fredriksdotter Grasåsen, som han blei gift med i 1826. Anne var dotter til Fredrik Grasåsen og Marte Jensdotter. Fredrik var død og Marte hadde gifta seg igjen med Anders Larsen Midtli. Abraham var 26 år i 1826 og Anne 21. Dei fekk det første barnet i Midtli, Ane Maria, som kom til verden 23.06.1826, då dei butte i Midtli.
”Abraham var skaukar, milebrennar, tjærebrennar og handverker”, står det i Bygdesoga - Gjerstad.
Abraham kom frå Grensen i Holt, det vil sei at han voks opp innafor sirkumferensen til Nes Jernverk. Truleg hadde han tidleg lært å brenne kol. Då han kom til Midtli var det kan hende for å brenne kol der. Midtli ligger på vestsida av Vegårsvann, og truleg lå heile Vegårsvann-vassdraget innafor sirkumferensen til Nes Jernverk. Det er bare slett og utføre heile vegen.
Det som fekk Abraham til å slå seg ned i Terknuten må ha vore koldrifta i Melås- og Landsverkskau. Truleg fekk Abraham seg arbeid med å brenne kol for Melås- og Landsverk-bønner, og det må ha vore då Abraham bygde denne staua i Terknuten. Staua i Terknuten må ha blitt bygd ein gong i 1827 eller 28. Staua til Abraham lå ikkje langt frå Kolvedhogsten. Der har det i alle fall vore hogge kolved. Noko navnet fortel. Då er det og truleg at der også blei brent kol der.
I 1972 skreiv Gunvor Landsverk ei særoppgåve, då ho gjekk på Risør gymnas, som omhandler blant anna kolbonnar i Landsverkskogen. Særoppgåva er gjengjeve i Årsskrift for Søndeled og Risør Historielag 1993. Der viser Gunvor kart over Landsverkskogen der kolbonnane er avmerka. Når ein ser på kartet fortel det oss at der har vore stor aktivitet med kolbrenning i dette område. Mange av kolbonnane har truleg vore brukt fleire gonger, med års mellomrom. Der var sikkert same koldrifta i Melåsskogane, i og med at alle skogeigerane i Gjerstad hadde plikt på seg til å levere kol til Verket.
I allefall må det ha vore koldrifta i område som fekk Abraham til å bygge staua i Terknuten. Då Abraham og Anne flytta frå Midtli til Terknuten i 1827 eller 1828, hadde dei barnet Ane Maria, f. 1826 i Midtli, men Ane Maria døde i Terknuten 01.02.1829. Det tyder på at dei har kome til Terknuten i allefall i 1828, kanskje før.
Kven Abraham brente kol for seier historia ingenting om. I 1829, då budde dei i Terknuten, døpte Anne Marie f. 23.05.1829. Så får dei Kristoffer f. 16.01.1834 i Terknuten. Då han blir døpt, ser me at der er fadderar både frå Mellas, Landsverk og Mostad. Det tyder på at dei hadde ein hviss omgang med desse folka.
Det var ein familie som var mykje på flyttefot. Abraham og Anne kan ikkje ha budd i Terknuten meir enn 8-10 år. Staua som Abraham bygde i Terknuten blei ståande at då dei flytta. Så får dei Fredrik f. 05.06.1837, då har dei kome til Øygardslia - Aasbø. Då brente truleg Abraham kol for Aasbø-bønder. Då Fredrik blir døpt er fadderane: Ane Pedersd. Aasbø, eie, Tøri Sveinumsd. Lunde, budde på Kongsnes (tanta til barnet), Tengel Christoffersen Lunde, (onkel til barnet), Torbjørn Alvsen Salvesbu og Halvor Olsen Mostad. (Torbjørn kom til Snipen).
Frå Gjerstad Bygdesoge: “Seinare budde dei på Nybu og på Østerholtsheia. - Ingeborg Stålerød kunne hugse at Abraham og sonen Kristoffer hadde vore på Lunden og barka skinn. Ei anna kvinne hadde fortalt at ho var “vasspomp” då han brente ei mile i Østerholtskau. Ho lå innafor han i 5 netter så ho kunne være i fred for dei andre gutane”.
Alt tyder på at dei flytta til Nybu slik der står i G.B. i og med at Abraham brente mile i Østerholtskau. Denne kvinna som var “vasspomp” må ein kunne stole på. Men dei kan ikkje ha budd lenge på Nybu, truleg ikkje meir enn ein tre-fire år. For når neste barn, Tengel, kommer til verden bur Abraham og Anne på Brogeland-Eie. Ein plass under Brokeland. Tengel, f. 11.03.1841 og då Tengel blir døpt er Fadderane: Birte Fredriksd. Landsverk, Marte Andersd. Verket, Svend Thorsen Mostad, Aasold Johann Verket, Christian Olsen.
Og den yngste, Ole f. 16.06.1846, då han og født på Brogelands-Eie. Frå G.B.: Gutane drog ut. - Kristoffer kom til Stamsøya. tengel var skomaker. Han drukna i Dalsvann i Søndeled. Dottera, Anne Marie, blei g. m. enkemann Eivind Haugen frå Naparståi. Ola budde i Vikingsdal, men reiste til Amerika.
Kor Frerik blei av er ikkje nevnt i G.B. Kan hende han kom til Verket?
Som tidligare nevnt blei staua til Abraham ståande att. Då Lia blei sjelt ut som eigen eigedom blei staua til Abraham liggande på Lias grunn. Det var Ola Lia, f. 10.11.1874 som fekk frikjøpt Lia. Lia har bnr. 26 og 27. Mykje tyder på at Ola fekk kjøpe litt meir enn det som opprinneleg hørte til husmannsplassen LIa, i og med at det blei to bruksnummer. Ola døde i 1936, og enka, Berte Lia selte Lia til Halvor Lia f. 1902. Han var son til Anne, søster til Ola. Ola hadde og ei søster, Helene, det var ho og hennes nevø, Halvor, som blei dei siste brukarane i Lia.
Helene LIa f. 1878 dreiv med sau og hadde ei ku og av og til ei kvige. Ho brukte Melås- og Landsverkskau som beitemark. Beiterett hadde ho vel neppe, men ho må ha fått lov av grunneigerane til å bruke denne beitemarka. Helene fekk flytta staua til Abraham til Åsmunddalskjerra og fekk sett den opp der, og brukte den som seter. Meir om dette seinare i omtalen av Helene.
Boka “Kolbrennaren Gunnar Jørgensen og slekta etter han”, Svein Brekka, 2020. Side 121-130 - Husmannsplassen Lia - Den første husmannen:
Halvor Andersen f. 1760 kom til Gjerstad, truleg mitt på 1790-talet. Kom til fots frå Furelanda vest for Bodø, (i nærleiken av Gildeskål). Det var litt av ein fottur. Men i den tida fans det ikkje vegar slik me ser vegar i dag. Det var bare ridevegar og dei var ikkje farbare med hjulredskap, men truleg var dei farbare med slede om vinteren. For den alminnelege mann og fattigfolk var det ikkje anna måte å kome fram på enn å gå. Kva slags mål Halvor hadde då han la ut på denne lange vandringa kjenner me ikkje. Truleg har han stansa opp fleire stader og tatt seg teneste for ei kortare tid. Det var nok dette som hende då han tok seg teneste på Lunde i Gjerstad. Der var ei tjenestejente som het Asborg, f. 1766, frå Bamle. Halvor og Asborg fekk eit godt auge til kvarandre, så blei det med dei to. Og Halvor kom ikkje lenger enn til Gjerstad. Finner ikkje kor tid Halvor og Asborg gifta seg. Kjørkeboka for “viede” i Gjerstad går ikkje lenger attende enn til 1797. Men ei erklæring om at dei ikkje var i slektskap med kvarandre foreligger (forlovererklæring). Men truleg gifta dei seg i 1796.
1796
”At Ungkarl Halvor Andersen Lunde kan indlade sig i Egteskap med Pigen Asbør Knudsd. Lunde uden hindring av Slegtskap, Svogerskap eller andet Lovstridigt infor og cavere nå undreskreven. Gjerestad den 29 de Mars 1796. Aanon Olsen Moestad, Ole Rasmussen Lunde med paaholden pen”
Halvor og Asborg fekk det første barnet 5. april 1799, Anders, (i kjørkeboka står det 5. a, resten er borte), og blei døpt 3. søndag etter påske. Fadderane ved dåpen var folk frå Mostad og Lunde.
Då Anders blir døpt bur Halvor og Asborg på Mostad. Men Halvor ville få seg noke for seg sjøl. På Mostad og Lunde var der ingen som ville avstå noke til ein buplass for Asborg og Halvor. Der var jorda for slett og var for verdifull til å avstå noko som helst. Så tar Halvor seg ein tur opp i høgda, og på Melås Der Nord, der er bonden villig til å la han få ein plass der han kan sette opp ei staue for seg og familien med litt jord til. Men plassen måtte han rydde sjøl, og bryte opp ein liten åker. Ein husmannsplass. Kva slags motytelsar Halvor måtte gi for denne plassen kjenner me ikkje til.
Men plassen var ein av dei brattaste, og mest vanskelege tilgjengelig og den mest tungdrevne plass ein kan tenke seg. Men der var solvendt, og det var god jord mellom dei små fjellknattane som stakk opp her og der. Dei budde på Mostad då Anders blei født, men etter at han hadde fått ordna med plassen i Lia tok Halvor til å bygge. Tømra som Halvor sette opp er den same som står i Lia i dag. Men då Halvor bygde sto staua litt lenger oppe. Staua stod på holdesteinar, og der var ikkje kjellar under. Om Halvor var aleine då han bygde staua, eller om han hadde folk med seg veit me ingen ting om. Men Halvor hadde truleg folk med seg då han sette opp staua i Lia.
I Lia fekk Halvor og Asborg Knutsd., Knut, f. 1803, Gunvor, Jens og Halvor f. 1807, etter at dei kom til Lia. Knut f. 1803 drukna 18 år gamal i 1821 på Øvre Haugen.
Om det var Halvor som braut opp alle dei små åkerlappane som ligg i lia ovafor huset, veit me ikkje, men det var på desse tider at poteta blei tatt i bruk i Gjerstad.
Peder Harboe Hertzberg d.e. ga i 1763 ut den første utgave av “Underretning for bønder i Norge om den meget nyttig Jord-Frugt, Potatos”.
Poteta var nok ikkje mykje i bruk då Halvor bygde Lia, etter som at han ikkje laga kjellar under staua.
At Halvor fekk ei skrifteleg kontrakt på denne plassen som er gått ut frå Melås, Der Nord, er vel lite truleg. For det kom ikkje lov før enn omkring 1850 at det skulle være kontrakt mellom grunneigar og husmenn. Staua Halvor bygde sto litt lenger oppe enn der staua står i dag, og der sto den i omlag 100 år.
Kva slags arbeid Halvor hadde for å fø familien veit me lite om. Men på denne tida hadde Egelands Jernverk vore i drift i mange år. I Melås- og Landsverk skau var det nok fullt med karar som dreiv med kolvedhogst og kolbrenning, og det er truleg at det var der Halvor hadde sitt arbeid.
Halvor Andersen døde i Lia 07.10.1831, 71 år gamal.
Anders Halvorsen Lia:
f. 1799 i Lia. Anders Halvorsen g. 20.11.1831 m. Ingeborg Jakobsd. Melås f. 1806. Dei fekk barna: Asborg f. 1832. Halvor f. 1833. Inger f. 1837. Andrea f. 1840. Anders Halvorsen døde 1840, - 41 år gamal.
Då var Asborg 9 år, Halvor var 6 år, Inger 4, og Andrea 1 år gamal.
Asborg Andersdotter LIa (1832-1874) kom til Myra Lunden og blei oppfostra der. Asborg blei g. 1859 m. Ola Olsen Skorva. Dei budde først på Markset, og fekk Ingeborg der. Ingeborg døde 1861. Så kom dei til Skorva. I folketellinga i 1865 blei Ola kalla, husfader, husmann m. jord. Han dreiv då som tømmerhoggar. På Skorva fekk Ola og Asborg barna. Ingeborg f. 1862, Ingeborg f. 1865, Ola f. 1868, Anders f. 1871 og Kari f. 1874, (d. 1874). Så dør Asborg. (Kjørkeboka viser at Asborg og Kari er begravd same dag). Asborg har truleg dødd i barselseng, eller like etter fødselen.
I folketelling 1875 budde desse på Skorva: Ola med dei 4 barna, Ola, Anders, Ingeborg og Ingeborg. Faren Ola Pedersen, Gunborg Halvorsdotter, var husholderske, Andrea Andersd, søster til Asborg budde der som fattiglem. Ho var blind. Dette viser at Andrea budde på Skorva ei tid etter at Asborg var død. Men Andrea kom til Krikkli omlag 1875 til søstra Inger. Ola Olsen Skorva g. 2. g. m. husholdersken Gunborg Halvorsdotter, d.t. Halvor Iversen, som budde i Fisktjennlia.
Ingeborg f. 1865 d.t. Ola og Asborg, blei g. 11.10.1889 m. Lars O. Løite f. 1860. Han var lærar på Sandsva og Vestøl. Lars O. Løite kjøpte Sandva i 1891 av Tengel Heiland. Men dei budde ikkje lenge på Sandva. 1896 selde Lars O. Løite, Sandva til Gunnar Åvoldsen, og kjøper Vestøl br. nr. 2 og flytter dit. Lars og Ingeborg hadde barna: Olav f. 1890, g. 1924 m. Gunhild Pedersdotter Øygardslia, ho var enke etter Osmund Vestøl, og søster til Guro som var gift med Gunnar Markset. Marte (1892-1906), Anna Karine (1894-1907), Inger f. 1896 f. 1918 m. Hagberg Morka,
Olinda f. 1899 g. 1922 m. Lars Gislesen Haugen,
Anne Gurine f. 1901 f. 1922 m. Jakob Jakobsen Bråten, Haugen,
Torine (1905-1961).
Olav (1909-1911).
Olav Larsen Vestøl, f. 1890 overtok Vestøl, men selde i 1929 husa og jordvegen og litt skog til Lars G. Haugen som var gift med Olinda, søster til Olav.
Inger Andersdotter Lia f. 1837, blei g. 1864 m. Jens Olsen Skorva. (Bror til Ola Olsen). Dei budde først i Ljådal, og då budde Andrea der som lægdslem, som var blind, og var søster til Inger. Seinare flytta dei til Krikkli, og då flytta Andrea til Skorva. Men då Asborg døde i 1874, kom Andrea etter ei tid til Krikkli ho også.
Inger og Jens, fekk ei dotter, Ingeborg, i 1865, f. på Skorva. I 1875 var dei kome til Krikkli, og Jens blei kalla husmann med jord. Det var vanskeleg for Ingeborg å kome seg i skulen frå Krikkli. Skuleprotokollen fortel at ho kom seg ikkje i skulen meir enn 8 dager første vinteren og 16 dager andre. I snøvær måtte dei halde seg i ro. Inger og Jens hadde også ei dotter f. 1874, men ho døde i 1875.
Krikkli var ein armods plass, og det er sagt at dei kunne ikkje fø meri enn ei geit og ein prom. Jens blei sjuk og det var smått stell. Ved huset stod det tre gamle aplar. (Eg har sjøl ete epler av ein av dei. Journ. S.B). Det var eit slit å bu der, hestlause som dei var. Ein gong hadde Jens vore til bygda og kjøpt ei halv tønne mjøl. Tengel Heiland nådde han att med hest og slede ved Bonnane ved Lundvann. Dei kom då i så god skroll at Tengel gløymde at Jens bar tungt heilt til dei kom til Krikklihovet. Tengel totte det var ulidlig at han ikkje hadde bydd Jens å køyre mjølet. Det gjorde ingen ting, sa Jens, han skulle same vegen.
Jens døde av kreft i halsen. Han svalt i hel fordi han ikkje fekk i seg føde. I likferda var der ikkje noko matstell, men mange hadde møtt fram. Det var Andreas Sandvasslia som køyrde liket, men Ola Heiland måtte køyre or tunet og ned til Langkil. Dei trudde at han som køyrde ut frå heimen skulle bli den neste.
Inger, Ingeborg og Andrea budde der ei tid etter at Jens var død. I 1898 kom det eit så stort snøfall at dei ikkje fekk veda. Dei heldt på å fryse i hel. Om morgonen gjekk dei alle tre ut på dørhell og ten-huva. Då kom Tomas frå Fisktjennlia på trug, (Tomas var bror til Andreas Sandvasslia og Tomas budde då på loftet hos Andreas), og Erik Moen (Morka) frå Heiland på ski så snøføyka stod og skaffa ved og fekk tint opp kvinnfolka. Andrea kom til Gamleheimen på Fossen i 1900.
I 1912 kom Inger og Ingeborg til Rakkdalen, Inger døde der i 1912, og Ingeborg Krikkli kom i teneste hos Halvor Grøtåna, på Grøtåna. Lill-Ingeborg Raundalen var hus-holderske for Halvor. Då Halvor døde fløtta Ingeborg Krikkli med Ingeborg Raundalen heim til henne og var der til Ingeborg Raundalen døde. Etter det kom Ingeborg Krikkli til Morka til Jon og Anna Fjellet og var der til ho døde. Eit strevsamt liv var slutt og ein tidsepoke i heigardssoga til ende.
Halvor Halvorsen, f. 1807 Melås Eie,
født i Lia, han var bror til Anders Halvorsen f. 1799.
17.02.1845 blei Halvor gift med Alis Jakobsd. Stemtjenndalen, Haugeto f. 1818. Alis døde, og Halvor blei gift 2. g. 25.10.1850 m. Berte Jensd. Løite, f. 1812. Dei døpte Alis i 1851 på Melås.
2-300 meter rett vest for Lia bygde kolbrennar Abraham Kristoffersen ei staue omlag 1827. I 1837 var Abraham og Anne Fredriksd. flytta der i frå.
Halvor og Berte kan ha budd i staua til Abraham Kristoffersen, Terknuten. I 1855 var dei komen til Mostad og døper Asbor, (G.B). Då Asbor blir døpt er Halvor oppført i kjørkeboka som gårdmann. Truleg kom dei til Bakkane alt i 1855, for Bakkane er gått ut frå Mostad. Staua Halvor og Berte budde i på Bakkane sto heilt nede ved steingjerde, og der var ikkje kjellar under staua. Staua sto på holdestein, fortalte Arthur Bakkane, og han kunne hugse holdestein, fortalte Arthur Bakkane, og han kunne hugse holdesteina som sto der. Kven som første braut og bygde på Bakkane veit me ikkje. (Var det Halvor og Berte som var dei første?). Frå Gjerstad Bygdesoge: “I 1865 bur Halvor og Berte på Bakkane, og Halvor er husmann med jord. I 1875 er Halvor død. Men Berte og døttrene bur der”. (Årstalet 1875 må være feil).
Halvor Halvorsen døde 05.11.1866 på Langkleivbakkane, 60 år gamal. (Kjørkeboka). Og Berte døde 16.02.1889.
Dottera til Halvor og Berte, Asborg f. 1855, gifter seg 13.06.1879 med “Bjønne Halvorsen”. (Slik står det skrevet i Kjørkeboka). Han var son til Halvor Iversen fra Onstad og Kari Bjørnsdotter Felle. Dei budde lenge i Fisktjennlia. I Gjerstad gikk han under navnet, Bjynne Bakkane.
Han kom til Risør, blei kusk for Prebensen i 6 år, der tok han navnet Bjørn Halvorsen, og kjørte Prebensen-familien fra Risør til Holmen Gård, og i tillegg kjørte han gjester til Holmen Gård. Bjørn Halvorsen blei forpakter på Holmen i 4 år.
Den tida Bjørn (Bjynne) Halvorsen var i teneste hos Prebensen bygde Bjynne nye hus på Bakkane. Hoveddelen av huset som står der i dag er det som Bjynne bygde. Huset Bjynne bygde hadde stående kledning som var høvla. Sikkert frå eit av sagbruka til Prebensen. Høvla kledning på hus var ikkje vanleg i Gjerstad på den tida.
Då Bjynne var kusk hos Prebensen hermte dei etter Fru Prebensen: Det kan bli folk av bønder også, se bare på vår Bjørn. Då Bjynne var kusk gjekk han i uniform.
Asbor og Bjynne hadde barna:
Halvor (Stor Halvor) f. 18.06.1880,
Ingeborg Karine f. 12.09.1882.
Lill-Halvor f. 03.10.1883, i Risør.
Karen Sofie f. ?.
Ånon f. ?
Alise.
Stor-Halvor og Ingeborg Karine er født og døpte i Gjerstad. Lill-Halvor f. i Risør, Karen Sofie, Ånon og Alise finner eg ikkje i Kjørkeboka i Gjerstad).
Halvor Bakkane d. e. blei g.m. Ingeborg (Imma) Eriksdotter Lia (Aasbø-Lia). Dei fekk 10 barn:
Ingeborg Karine?
Halvor Bakkane d.y.g. 18.07.1926 m. Urda Jørgensen, f. 12.02.1902 frå Risør. Dei overtok Bakkane og budde der. Dei hadde barna: “Molle”, Reidar, Bjarne, Anna og Asbjørg.
”Molle” g.m. Erik Eriksen frå Tvedestrand.
Reidar g.m. Ingeborg Moland, frå Moland i Søndeled.
Bjarne g.m. ei dame frå Møre, dei budde i Oslo. Bjarne døde av hjertesvikt 55 år gamal.
Anna, g.m. Jørgen Nilsen på Lindstøl.
Asbjørg g.m. Ole Sigurdsen i Risør.
Karen Sofie hadde sonen Arthur Bakkane. Arthur fekk ei tomt av Bakkane (Solås) og bygde der.
Alise g.m. Torje Apland. Dei hadde barna Agnes g.i. i Øyslebø med Torbjørn, Astrid f. i Øyslebø med Magnus Øyslebø. Ragna f. i Lunde Telemark. Torbjørg (Tobba) f. i Sannes.
Lill-Halvor hadde fått seg arbeid på Eydehavn, men budde visst svært dårleg. Han fekk lungebetennelse og døde. Det blei vanskeleg for Urda å klare seg på Bakkane. Ho flytta til Leirdalen og budde der ei tid. Men så kjøpte, svogeren, Torje Apland, Bakkane. Og Urda fekk fløtte tilbake til Bakkane og budde der saman med barna. Barna fløtta ut og gifta seg, men Urda blei buande resten av si tid på Bakkane. Torje Apland hadde sitt arbeid på anlegget på jernbanen og budde med familien der anlegget var til kvar tid. Men i ferieane var Torje og Alise heime på Bakkane med familien. Då var der fullt på Bakkane. Fram til 1943 budde også Sofie og Arthur og Ånon på eit rom på Loftet. Då jernbanen var ferdig til Stavanger flytta Torje heim til Bakkane. Omlag samtidig døde Alise. Tre av jentene var då gifte, så det var bare “Tobba” som blei med til Bakkane. Torje arbeidde nokre år i Gjerstadskogane etter at han slutta på jernbanen.
Som tidlegare nevnt fekk Arthur ei tomt av Bakkane, av Torje Apland, og bygde der i 1942-43. Arthur var då bare 16 år då han starta bygginga. Han fekk kjøpt eldhuset på Klokkargarden av Kristian Solheim d. e. Eldhuset var ei timre med tilbygg i bindingsverk. Dette reiv Arthur og flytta det til Solås, som plassen heiter, og bygde hus der for seg, mora, Sofie og onkelen, Ånon. Truleg måtte Arthur ha fått tak i ein del nye materialer, for huset var kledd med ståande kledning utvendig og staue, kjøkken og loft var panelt. Nye vinduer måtte han og ha. Då Arthur som 16-åring kom til Tor Kveim for å tinge nye vinduga, sa Tor: Så, du vil gifte deg nå.
Kven som jorde byggearbeidet for Arthur veit eg ikkje, men Godtfred Olsen og Knut Osmunddalen sette opp murane av stein. Der var kjeller også. Det står respekt av det Arthur gjorde for seg, mora og onkelen sin, i så ung alder.
Ånon hadde eit stort hendikap, han var født med krokute kne, kunne ikkje rette beina, så han gjekk med to stavar. Han hadde vore på “Sofies minne” og lært seg til skomaker. Og han dreiv litt som skomaker.
Sofie blei sjuk, og levdebare nokre få år etter krigen, så døde ho. Og då var det bare Ånon og Arthur som budde i lag. Ei tid budde Eilev og Karen Brasøy i 1. etasje, då budde Arthur og Ånon på loftet. Karen var søskenbarn til Arthur.
Som rektig ung arbeidde Arthur for Kristian Schinnes på Valle. Schinnes var ansatt i Gjerstadskogane som skogforvalter. Dei hadde ei ku på Valle og Schinnes leigde Arthur til å ta seg av slåtten. Arthur hogg også veden for Schinnes. Arthur arbeidde og ei tid i glimmer-gruvene på Vevstad. Seinare fekk Arthur arbeid i Gjerstadskogane, og blei ein av dei mest trufaste arbeiderane der til han gjekk av med pensjon. Om lag 1970 reiv Arthur huset han bygde under krigen og bygde nytt.
Boka “Kolbrennaren Gunnar Jørgensen og slekta etter han”, Svein Brekka, 2020. Side 131-135 - Husmannsplassen Lia - Den andre husmannen:
Halvor Andersen Lia f. 1833 (Kjørkeboka).
Han blei g. 14.10.1858 med Aslaug Jensdatter Ormkleiv f. 1833. Men Halvor døde 25.06.1878 bare 45 år gamal av lungebetennelse. Ho levde etter han og blei gamal. Aslaug var dotter til Jens Ormkleiv. Aslaug døde 13.05.1914. Ho sette eplekjerner i hole stuvar og fekk fine aplar. Ho var så god til å nytte alt som kunne gi føde. Potetene var ho kjent for å ha finare hell folk flest. Dei kalla henne for potet-enka, for om dei ikkje hadde anna, så hadde dei poteter.
Når Aslaug om høsten grov poteter hadde ho med seg tri bøtter. Potetene av dei største og finaste runnane hadde ho i ei bøtte for seg, og det skulle bli settepoteter neste år. Så hadde ho ei bøtte for store fine matpoteter, og ei bøtte for småpoteter. Aplar fekk ho heimatil og kisseber-rønninger frå Kragerøkanten. Der var ikkje store vidder med åkerjord i Lia, men god jord mellom fjellknattar som stakk, og der var svært bratt.
Halvor og Aslaug hadde 6 barn som voks opp: Anders f. 1860, Ingeborg f. 01.11.1862, Jens f. 07.09.1865, Anne f. 15.09.1868, Ola f. 10.11.1874, Helene f. 1877. Dei hadde fire barn til som døde små. Halvor døde same året som Helene blei født.
Anders Halvorsen Lia
Anders gjekk i skomakerlære hos Tengel Bjellås. Han fekk arbeid i Risør, der traff han Maren Rørkjær f. 1859, som han blei gift med. Maren var frå ein plass ved Lagfjorden, i Søndeled. Maren var eit stort dulve kvinnfolk, skreiv Torstein Skaali, og dei gifta seg i 1884. Dei fekk barna: Karen Tomine 1884, Alma Helene 1886, Anna Marie 1889 og Ingeborg Amalie 1891, i Norge. Så dro Anders til Amerika tidleg på våren 1893, med tanke på at Maren skulle komme etter når Anders hadde fått tak i husvære til dei og penger til billett.
Anders arbeidde til hausten, då fekk han dei fire døtrene og Maren, barntung med den femte, over til seg. I Tracy fekk dei Jenny Teresie (1894-1895), Selma Pauline (1896 d. ung) og William f. 1900. Og dei fekk to til som me ikkje kjenner navnet på.
Då Anders kom over til Amerika skreiv han brev til broren, Ola:
Kjære broder Ole,
Jeg vil nu sende nogle linjer og fortelle at jeg er kommen til Amerika jeg kom hertil i dag, jeg har veret længe på turen men jeg har haft det godt hele reisen. Jeg var lit søsyg en dagstid men vi havde et deiligt veir over Atlanterhavet hele turen lige den med Gjernebanen. Klart og pent men her er ikke så varmt som de siger her skal vere her er netop som hjemme men her er bare en Slet saa lagt som jeg kan Øyne og se med bare Dørket mark altsammen til alle Kanter her er en liten pen By her er to Kirker som ikke er længer fra der jeg er end som bagenfor Løa og vinduene mit i mod saa jeg kan sige at her er udmærket pent og her er vist meget Arbeide som er det for nærmeste naar man har hilsen jeg er glad at jeg er kommen hid saa for Lykken have sin sjæbne vordan det kan gaa jeg tænker det skalgaa bra.
Jeg har ikke nyt at sige dig da jeg er rent fremmen og saa har jeg ikke veret ute i Byen endnu og beset mig.
Du for hilse alle kjente fra mig baade i Ormkleiv og Braatane og Bjellaas og Kolvehuggene og så maa du hilse de paa Melaas ogsaa fra mig.
Hils ogsaa Mor det skulle vere til Mor Brevet men da hun ikke kan læse Skrift så får du læse det for hende og hilse Mor fra mig og Anne og Heline og saa maa du vere helset paa det
Vennligste fra mig din Broder.
Anders Halvorsen
Dotter til Ola og Berge, Agnes, og mannen henne, Arne Osmunddalen, har vore i Amerika fleire gonger og besøkt familien.
Ingeborg f. 01.11.1862 g.m. vognmann Kristian Mathisen i Kragerø.
Jens, skreiv seg for Melås, budde i Kragerø, g. 2. g. m. Siri Kolvedhogsten.
Anne var ute i tjeneste, men kom heim då ho venta barn. Ho fekk sonen Halvor f. 26.02.1902.
Då Halvor var 8 år blei Anne sjuk og då ho skynte hå veg det bar, ba ho broren, Ola, om å ta seg av guten, og det gjorde han så godt han kunne. Då Halvor var 9 år døde Anne. Anne blei bare 42 år gamal.
I kjørkeboka stod at det var Ole Andreas Heide som var far til Halvor. Så er det kommet ein rettelse i margen til høgre i boka 30.01.1911. Det var Anne som hadde betrudd seg til bror sin, Ola, at det var Anders Aronsen fra Treungen som var far til Halvor, ikkje O.A. Heide.
Det blei mange i den lille staua i Lia på 4.5 x 5 m då Anne kom heim til Lia. Dei som budde i Lia då Anne kom heim var; mora Aslaug, søstera Helene, og broren Ola. Då Halvor kom til verden i 1902 fekk han ei kasse å ligge i.
Boka “Kolbrennaren Gunnar Jørgensen og slekta etter han”, Svein Brekka, 2020. Side 136-138 - Husmannsplassen Lia - Den tredje husmannen:
Ola Halvorsen Lia f. 1874, som blei sjøleigar.
Ola overtok etter mor si og budde i Lia. Han blei gift 07.12.1918 med Berte Stålrød f. 1879, og dei hadde dottera Agnes Helene, f. 20.04.1920. Mykje tyder på at Ola må ha vore ein kar med tak i. Då han hadde vore i arbeid ei tid og tent penger så han kunne betale for seg, kjøpte han Lia. Det var Ola som fekk frikjøpt husmannsplassen Lia, og blei sjøleigar. Bruket fekk gnr. 17 og bnr. 27/27, nedre og øvre Lia. Det kan ha vore han som fløtta staua i Lia lenger ned. Det er sagt at laftehauene var så råtne at timra måtte laftas om. Staua blei då litt mindre enn ho hadde vore. Då staua blei fløtta blei der også kjellar under staua.
Ola døde i 31.08.1936, 62 år gamal, då var han skrevet i kjørkeboka som småbruker. Berte budde i Lia ei tid, men flytta der i frå. Ho fekk bygd seg eit lite hus i Langvei som ho kalla Solvollen. Agnes var ute i teneste, mykje i Søndeled. Ho blei g.m. Arne Osmunddalen, og dei budde der. Ola fekk frikjøpt Lia frå husmannskontrakta. Om det blei skrevet nokka husmannskontrakt då Halvor, f. 1760, som var det første husmannen i Lia, veit me ikkje For det var ikkje lovpålagt med kontrakt for husmenn før i 1850. Som me så fekk dei gards- og bruksnummer då Lia blei frikjøpt, og det blei satt opp byttestein og grenselinjer. Mot sør og vest grenser Lia til bruket som Lia er gått ut frå, Melås, Der Nord. Mot nord grenser Lia til Brekka. Mot nordøst til Mostad, mot øst til Kolvedhogsten. Berte solgte LIa til Halvor Lia.
Der går mange historier etter Ola: Ola hadde så lett gonge, slik som andre folk frå Lia hadde. Ola var ivrig revejeger. Ein mårå han sto opp og måtte ut eit nødvendig ærend. Der var kome nysnø, og i nysnøen fekk han se revespor. Då var det bare inn i gangen og hente børrsa. Så blei han gåans på sporet heile dagen til det blei mørkt om kvelden. Så stod han under ei gran og sov, og tok opp sporet neste morgon. Så gjekk han på sporet den dagen også. I kveldinga var han kome så nere Lia igjen at han gjekk heim. Då han kom inn heime i Lia, sa han. Er potetene kokt.
Helene Lia, f. 30.10.1878.
Hå ho gjorde i ungdommen kjenner eg ikkje til, men det blei ho som blei heime i Lia. Helene blei ikkje gift. Ho hadde ein store saueflokk og ei ku, og av og til ei kvige. Foret til dyra slo dei med ljå i bakkane ova for Lia. Det var Halvor som hjalp til med slåtten. Dei tørka høyet på bakken, og når det var tørt, kjemma dei høyet saman og la det i store haugar, så slo dei eit langt tau rundt og rulla det utføre ned til løa, og bar høyet inn i løa.
Halvor og Helene var begge pinsevenner og gikk fast på møte på Betel. Å gå frå Betel til Lia i mørke høstkveldar var det nok dei som ville kvi seg for. Både Halvor og Helene hadde så lett ei gange, Helene meste småsprang, og det så ut som dei ikkje kosta ho det minste å gå dei bratte bakkane opp til Lia.
Helene brukte Melås- og Landsverk-skau som beite til sauene og kua, men noken beiterett er det tvilsomt at ho hadde. Men ho må ha fått lov av grunneier til å sette opp seterbu. Ho fekk flytta stua til Abraham Terknuten, som då lå på Lias grunn, til Osmunddals-kjerra, i skogen sør-vest for Osmunddalen, der ho bygde seter av den. Kven som gjorde arbeidet for Helene, veit me ikkje. Der budde Helene heile sommaren når ho gjette sauene. Like ved seterbua hadde ho laga eit “kve”, ei innhegning laga av hasselkjeppar og kvist, under noka store graner. Der ho samla sauene og kua om natta. På seteren hadde Helene ein liten vedkomfyr så ho kunne få laga seg mat, og ho baka brød der også. Helene brukte surdeig til å syre brødet. Eg var inne i seteren ein gong og då stod der ei skål med ein liten klump av surdeig i den lille kjøkkenbenken som var der. Nå er stua til Abraham Terknuten og seteren til Helene Lia borte. Plassen blei kalla Helene Lias seter. Men det er vel gåt i gløymeboka for dei fleste.
Helene var ei lita slank dame så lenge ho budde i Lia. Då ho kom på Gamleheimen blei ho nok litt fyldigare. Eg kan ikkje hugse Helene anna enn i hverdagsklede. Slik eg hugser ho gjekk ho alltid i svarte klede, og altid med sid stakk.
Helene, det var ei omsverma dame. Det var helst enkemenner som sprang etter henne. Då ho lå på sæteren om sommarane trur eg nok at enkemannen Jon Bråten besøkte ho like trufast der som han gjorde i Lia. Når hausten kom tok ho sauene heim, og då bette sauene i Terknuten. Langt på hausten hendte det at sauene kom heilt ned på jordene. Men då var Helene der fort og fekk sauene opp i Terknuten. Då skjelte ho på sauene for at dei hadde tatt seg inn på anan manns mark.
Torstein skreiv Helene, og han seier at Helene var ei gild jente, han hadde greie på det meste.
Boka “Kolbrennaren Gunnar Jørgensen og slekta etter han”, Svein Brekka, 2020. Side 139-141 - Husmannsplassen Lia - Halvor Lia:
Halvor Lia f. 26.02.1902, og sjøleigar i Lia.
I ungdommen budde Halvor fleire stader, han budde ei stund på Tveitane, hos Helene Tveitane, og ei stund budde han i på loftet i Stemkjær. Halvor kjøpte Lia av Berte, som var enke etter Ola Lia, og det blei Halvor og tanta, Helene, som kom til å bu i Lia.
Halvor hadde for det meste skogsarbeid, og då som tømmerhogger. I mange år var han fast i Gjerstadskogane. Under krigen lå Halvor og fleire andre karar på Sneisbu og brente kol. Kola var tenkt å brukast til opptenning i vedgassgeneratorane som dei brukte på bilane under krigen. Produksjonen foregjekk i noka store kolovnar. Kola blei fyldt i sekkar og rodd ut Sneisbuvannet og Kilbuvannet til dammen i Kilbuvannet. Då satt Halvor på toppen av lasset og peka rettninga.
Frå Kilbudammen kjørte Kristen Rønningen kola til jernbanen med beltebil. Halvor Lia var for det meste tømmerhoggar, men han tok også anna arbeid. Helen dreiv med sauer, og dei hadde også ei ku, og av og til ei kvige i tillegg. Det var Halvor som hjalp Helene med Vinterfòret til dyra. Det blei slått med ljå i bakkane ovenfor Lia, og høyet blei tørket på bakken, og båre på ryggen inn i løa. Dei hadde også ein liten potetåker, og kanskje ein liten kjøkkenhage også med grønnsaker.
I 1927 var Halvor med og starta menigheten Betel, den eldste pinsemenigheten i fylket, og der var han med så lenge han levde. Han var den som hadde lånt mest fag-litteratur på Søve Landbruks-skules bibliotek, fortalte bibliotekaren. Og han tok handelskulen pr. korrespondanse, med beste karakter.
Etter at Helene var kommen på Gjerstad-heimen, budde Halvor aleiene i Lia. Dei siste åra Halvor levde var han og på Gjerstad-heimen. Like før Halvor døde ga han lommeklokka si til Kjell Bråten. Klokka ga Kjell vidare til Torgrim Landsverk, den nye eigaren av Lia. Klokka blei overrakt den nye eigaren av Nils Audun Gryting, då historielaget hadde tur til Lia i 2017. Så vit eg veit så flørta Halvor aldri med jenter, men kjerringa mi, Solbjørg, fekk ein bukett med ville blomster av han ein gong. Det er i alle fall noke norskt, sa han, då han overrekte buketten.
Gjerstad Historielags Årsskrift i 1996 av Torstein Skaali, side 41:
Melåslia ligg mellom Kolvedhogsten og Melås, der nord, i den frodige lia der alle slags vokstrar gror. Bratt er der, og ikkje lagelig til anten hest- eller maskindrift, men med hakke og sspade er der dyrka mange små åkerlappar som bar godt, når det ikkje var for tørt.
”Den første Halvor som braut og bygde i Lia, kom nordantil Forelanda, sa besta” (Aslaug Jensd. Ormkleiv 1833-1914) fortalte Halvor Lia (1902-1995).
Fore er ei lita halvøy på Helgelandskysten mellom Glomfjord og Bodø. Det var langt å gå frå Fore til Gjerstad, så Halvor må ha vore lett til beins. Det har dei vore sia au, i Lia.
1795 blei ungkarl Halvor Andersen og pige Asborg Knudsd. trolovet, og 1. pinsedag 1796 copulered (vigd) av Hans Matias Abel i den gamle kjørka på Kjørkegarden. Gode cautionister hadde dei au: Aanon Olsøn Mostad og Ole Rasmussen Lunde. Då budde Halvor og Asborg på Lunde. Dei budde på “Mostad Eje”, truleg i Dalen da Anders blei døpt 1797. Faddarane var frå Lunde og Egderød. Anders døde 1798 og ein ny Anders kom 1799, au på Mostad Eje.
1802 kom tvillingane Knut og Gunvor. Då var dei i Lia. Jens kom 1805 og Halvor 1808. Han kom til Langkleiv-bakkane og dottera Asbor blei g.m. Bjørn Halvorsen frå Fisketjenlia som tok over Bakkane og fekk både stor-Halvor som kom til Aasbølia og lill-Halvor som blei på Bakkane og Karen Sofie, Ånon, Ingeborg og Alise.
Anders Halvorsen Lia (1799-1840) blei 1831 g.m. søskenbarnet Ingeborg Jakobsd. Bakken, Melås, f. 1806. Dei fekk Asborg (1832-1874) g.m. Ola P. Skorva f. 1834.
Inger f. 1837 g. 1864 m. Jens Pedersen Skorva. Dei kom til Krikli. Dottera Ingeborg f. 1865 var god til å lese, endå ho bare hadde vore 8 dagar på skulen kvar vinter. Ho hadde lært å lese i postillen, der gikk spaltene frå topp til botn. “Slik las ho avisene au”, sa Kristian K. Trydal. Ho var dei siste åra i Rakdalen. “Men ho hadde så godt minne at ho fekk samanheng i innhaldet likavel”.
Den tredje søstera, Andrea (1840-1910) blei blind. Ho var i Ljådal 1865, på Skorva 1875 og sia i Krikli til 1900 då ho kom på gamleheimen. Ho var vel ikkje blind jamt, for då ho blei konfirmert i 1856 fekk ho av Aas karakteren: “God Kundskab, meget god Fliid og Opførsel”. Det var’kje mange som fekk såpass.
Halvor Andersen (1836-1877) blei heime og 1858 g.m. Aslaug Jensd. Ormkleiv (1833-1914). Dei fekk 10 barn. 4 døde små. Den eldste, Anders var 17 og den yngste Helene var’kje født då Aslaug blei enke. Det var hardført.
Anders (1860-1936) dro til Amerika og nokre av etterkomarane hans har vore heime frå Nordvesten. Ingeborg (1862-1925) og Jens (1865-1911) kom til Kragerø. Anne (1865-1911), Ola (1874-1936) og Helene blei heime i Lia.
Anne fekk Halvor (1902-1995). Før ho døde då Halvor var 9 år, lova Ola å ta seg av guten. Ola kjøpte Lia i 1909 og blei sjøleigar.
Som husmann under Melås var ein av pliktene å holde hjuring. Det var ei jente frå Sandvasslia som gjette då Halvor var liten. Ho måtte passe ungen au, og Halvor satt på ryggen. “Det hompa så når ho sprang etter kretturet”, sa Halvor.
Ola gifta seg med Berte Stålrød (1879-1953) og fekk Agnes Helene 1920. Ola Lia var ein veldig jeger, særleg på rev. Han kunne gå på sporet så lenge det var lyst, stå under ei gran og sove, og så gå vidare når det lysna. Så følgde han faret til han fant reven og skaut.
Ein måra tok han ut før han hadde ete. Han gjekk på sporet heile dagen og kom’kje heim før det var mørkt. “Er potetene kokt?” sa han.
Agnes blei 1964 g.m. Arne Ånonsen Osmunddalen (1917-1991). Mor hans var Karen Liane frå Vegårshei. Ho døde då Arne var liten.
Agnes og Arne budde i Osmunddalen og hadde det godt. Halvor blei aleine igjen i Lia etter at Helene flytta til Gjerstadheimen. Tilsist flytta Halvor au, og Lia står øyde, men Agnes eiger eigedomen.
Den siste Halvoren var den fjerde Halvor i Lia. Ingen andre hadde lånt så mange bøker som Halvor, sa bibliotekaren på Søve Landbruksskules bibliotekt, og mykje visste han.
Brev fra Gjerstad Historielag ved Torstein Skaali til Olav Karl Mostad Årsskrift i 1996 av Torstein Skaali, i forbindelse med panelbord på uthuset med innskrifter på:
Olav Karl Mostad kom med bilde av ei fjøl frå døra til ei høybu i Slemdal, mellom Kolvedhogsten og Høgbråt. Det var Halvor Melåslia som hadde tat det, og navnet hans står nederst. Bua er dotten for lenge sia, men Halvor hadde passa på denna fjøla. Ettersom me har sett så mange sæter- og høybuer med navn kråta alle stader der det var plass, og høggarstauer au, som var krota båtte ute og inne, tar me med detta bildet.
Fjølene på sidene feler, så me har bare Halvors utsagn å holde oss til, men det pla stemme. E.P.S. feler M. for Erik Peder Son Mostad. Han var av dei som hadde ei tippoldermor langt bakover som var dotter til Erich Friedrichsøn Lindland, “Guds Ords Forkynder udi Gjerestad præstegjeld” 1621-1657. Han var fødd i 1590, og ein kalli selle.
Erik Pærsen, som dei sae til daglig, f. 1883, krota navnet sitt i 1908 og døde ugift av tæring i 1933.
T.N. hører ikkje ihope. T. er slutten på et navn før, og N. er første bokstaven til Nicolay Godtchalk Petersen Arnfeldt, så der må ha ståt G.P.S.A. på neste fjøl.
Nikolay var “omførselshandler” står det i folketelinga for 1910, fødd 1856 i Saudeeid i Vigdal vest med Jostedalsbreen. Han må ha handla vidt, men han var kommen til vegs ende då han var med ein pråm med et høylass over Gjerstadvannet i vårknipa. Det var Lars Beruldsen Moen på Moe og svigerdottera, Elise, som hadde vore på Fonesida og henta høy, og Nicolay blei med. Pråmmen kanta og alle bleiv. Det var den 25. mai 1919, ein dag då mange grein. Den 31. mai var alle tri til jorde. Under navnet til Nicolay har Halvor skore: H.M. 1919.
N’kan ‘kje skrive om navn på buer og ikkje nevne Mass. Han var son til Ola Haraldsen Landsverk som kom til Aasbø og fekk Anne Madsdotter frå Heilands Øygard. Mads var den sjette av dei åtte ungane. Han fekk Berte Olsdotter og Eikvassbråten med hinnar. Mads var ein sprek kar og mjuk som ei vidje, og den beste her har vore til å skjere navnet sitt. Alle stader står det heilt likt: M.O.S.L. Mads OlSon Lunden med noka spillfine svingar, men Berte var godt vånt, for far hinnars skar tolv treskeier heilt likt til vertskapsbruk.
Gjerstad Historielag, T.S.
Det som her har kommet frem fra ulike kilder gir altså grunn til å være usikker på fastsettelsen av når Lia som husmannsplass ble etablert.
Vi har oppsøkt Statsarkivet i Kristiansand for å forsøke å finne fødestedet til første eier, men uten hell. Historien om at han skal ha gått til fots fra Nordland er derfor fortsatt ubekreftet. Vi har i dag som nevnt kontakt med etterkommere av Anders Halvorsen og Maren Melås Lia som emigrerte til USA i 1893, men fortsatt ikke fått noen informasjon/foto som er nytt.
Fra artikkelen “Butikken te far” av Astrid Skaali Wolden, iGjerstad.no, 3. mars 2024:
De va ikkje bistandig at kundane va så tydelige om hå dei skulle ha, Halvor Lia va ein gild kar oppate Lia, i nærheten av Landsverk, han snakka vel ikkje så mykje me folk, å de va spennans å finne ut a hå han skulle ha når han kom te butikken me sekk på ryggen. Hokser far fortelte at Halvor trenge ein ny «hålting». Far fant itterhvert ut at detta dreide se om helsetrøye, altså ei ondersjorte som så ut som fiskegarn, dei likte mange a karfolka å ha onner skjorta sommarsti.
ARKEOLOGISK KULTURMINNE:
Når det gjelder området som er registrert som et Arkeologisk Kulturminne (Gårdsanlegg), rett nord for Lia, så finnes det ikke så mye informasjon og/eller forskning, annet enn at det virker som at det arkeologiske kulturminnet fortsatt er ubekreftet og er ikke fredet (selv om arkeologiske kulturminner normalt automatisk fredes).
Rapport til Agder Energi fra arkeolog Nils Ole Sundet hos AAFK Kulturminnevernavdeling, 26. Juni 2008:
Avgr. Melås, del av denne
Foreløpig rapport avgitt per e-post 25.6.2008 med to merknader og kart:
Rett nedenfor stolpe to (sett fra Melås inkludert transformatorstolpe) ligger det en
rydningsrøys. Den måler ca. 2 x 2 meter og er ca. 1 m i høyde, kompakt i formen. Den er
synlig i terrenget, men det er ganske høy bunnvegetasjon i hele traseen som gjør det litt
uoversiktlig. Vi ber om at denne rydningsrøysen ikke forstyrres eller skades under arbeidet.
Rydningsrøysen må ses i sammenheng med et større område med rydningsrøyser,
åkerterrasser, tufter og annet som ligger rett nord for traseen, mellom stolpe tre og fire sett
fra Melås inkludert transformatorstolpe. Dette er et velbevart og godt synlig
gårds/dyrkningsanlegg over et større område, der ytre avgrensningen ikke er klar i alle
retninger. Dette anlegget må inntil nærmere undersøkelser betraktes som automatisk fredet.
Dette gjør at vi ikke ønsker at det skal berøres av arbeidet på noe måte, og vi ber om at
atkomst til stolpene skjer utenfor anlegget, det vil si fra sørsiden eller gjennom ryddebeltet.
Vedlegger ca. områdeavgrensning
Befaring fra arkeolog Nils Ole Sundet hos AAKK Kulturminneavdeling, 16. april 2015:
På eiendommen til Lia var det frem til 16. April 2015 oppført et uavklart arkeologisk kulturminne som var registrert som et gårds/dyrkingsanlegg i Askeladden med id 116340.
status. Derfor ble Sundet invitert til en ny befaring for å få avklart statusen til kulturminnet.
Under befaringen på eiendommen ble det funnet en rekke rydningsrøyser og også et par steder som kunne være grunnmurer fra tidligere bosettere. Etter sammenligning med historier fra lokale historikere, er det nærliggende å tro at disse grunnmurene stammer fra familien Terknuten eller at det var der innhusene i Lia tidligere skal ha stått.
Konklusjonen fra arkeolog Sundet var at han fjernet fredningsvedtaket, men utvidet området som var ansett som arkeologisk kulturminne til inkludere hele åsen fra toppen av Terknuten og området rundt husene i Lia og et område nedenfor Lia. Dette for å vise for offentligheten at området er av betydning og at det ikke bør foretas ekstreme forandringer i fremtiden.
I boken ”Gjerstad II”, side 133, står det om området Terknuten som er området ovenfor og mot toppen, nord for Lia, følgende:
TERKNUTEN
Ein ås på nordsida av Melås heiter Terknuten. Abraham Kristoffersen bror til Tengel slog seg ned der i Terknuten og budde der i fleire år, så han gjerne blei kalla Abraham Terknuten. Han var g. m. Anne Fredriksd. Grasåsen. Dei fekk det første barnet i Midtli i 1826. I 1829 var dei komne til Terknuten og døpte Anne Marie og Kristoffer i 1834. Seinare var dei i Øygardslia der fekk dei Fredrik i 1837. – Dei hadde også sønene Ola og Tengel.
Seinare budde dei på Nybu, og på Østerholtsheia. Abraham var skaukar, milebrennar, tjærebrennar og handverkar. – Ingeborg Stålerød kunne hugse at Abraham og sonen Kristoffer hadde vore på Lunden og barka skinn. Ei anna hadde fortalt at ho var ”vasspomp” då han brente mile i Østerholtskau. – Ho låg innafor han i hytta i 5 netter så ho kunne være i fred for dei andre gutane.
Gutane drog ut – Kristoffer kom til Stamsøya. Tengel var skomaker. Han drukna i Dalsvann i Søndeled. Dottera blei g. m. enkemannen Eivind Haugen frå Naparstål. Ola budde i Vikingsdal, men reiste til Amerika.
Boka ”Frå hverdagslivet i Øvre Gjerstad 1850-1890” av Andreas Vevstad, 3 avsnitt side 226:
I 1812 var der ogsaa uaar i Gjerstad. Deltes da af den knappe avling fra bønder til husmænd i broderlig forstaaelse. Saaledes kom Abraham Tereknuten til Melaas og spurte Tellef: Kan jeg faa lov at flette de almene dine som staar der i lien ved os. Du trenger vel dem du har her hide selv. J, vær saa god, siger T. Til A., flet du kuns hvor du vil og kom hid saa skal du faa en notting mel med dig hjem.
HALVOR LIA’s TILKNYTNING TIL GJERSTAD SKOGENE og STORGÅRDEN HOLMEN:
Siste faste beboer i Lia var Halvor Lia f. 1902. Han jobbet i flere år etter 2. Verdenskrig og storparten av hans yrkesaktive liv for IS Gjerstadskogene, som senere ble en del av STATSKOG. Skogsdrift var særdeles viktig for veldig mange i Gjerstad helt frem til ca 1960.
Gjerstads storstue og et viktig nasjonalt/regionalt kulturminne, Holmen Gård, var før i tiden Gjerstads største skogseiendom.
I første halvdel av 1880-åra kjøpte J. W Prebensen i Risør Holmen. Om lag på samme tiden kjøpte han en stor skogseiendom som hadde hørt til Egelands Verk i Gjerstad. Eiendommene blei slått sammen, og det ble stor aktivitet. Gårdsanlegget ble pusset opp, og mange folk kom i arbeid. Familien Prebensen var selv mye på Holmen. Skogseiendommen utgjorde 136.000 da, og 90.000 av de lå i Gjerstad.
I 1910 gikk Prebensen konkurs, ogHolmen ble solgt til Axel Heiberg. Etter kort tid overlot han Holmen til dottera Ingeborg, og mannen hennes, Nils Young Fearnley. Ingeborg Fearnley var interessert i det gamle som var på garden, og hun samlet mange ting som passet inn der. Det var hun som fikk kjøpt Bjorvasstaua på Vegårshei, og sett henne opp som ei forlenging av hovedbygningen. I 1931 solgte de gården ut av slekta.
Holmen ble solgt til et interessentselskap, IS Gjerstadskogene. Dei nye eierne var forstkandidat Henrik Harbo fra Åmot i Østerdalen, og to Oslo-grosserer. Det var Harbo som var leder, og han ble ei drivende kraft på Holmen. I ei tid med stor arbeidsledighet ble Holmen en viktig arbeidsplass, og Harbo ble en velsett mann i bygda. Da Harbo ble gammel ønskte han å selge til forstmeister Andre Gustavsson, men staten gjekk inn og brukte forkjøpsretten.
Så ble Holmen Gård statseie, og etter hvert til Statsskog. Skogen ble dreve omtrent som før, og jorda ble forpaktet bort. Ulike arbeidsfolk bodde i husene, og det var heller skralt med vedlikehold. Statsskog var ikke interessert i jordbruk, og innmarka ble solgt til en av naboene. Husene stod til nedfalls, helt til den store endringen som skjedde på 1970-80 tallet.
Ved dette forsøker vi å vise sammenhengen hvor Holmen Gård var den største skogseiendommen og sannsynligvis også største arbeidsgiver, til husmannsplassen Lia som var bostedet til en av de hardtarbeidende og heldige som hadde en jobb å gå til. Vi synes det er viktig å ta vare på ikke bare de store hovedgårdene, men også vise hvordan en vanlig arbeider bodde.